De holder god avstand mellom tonene og faller inn i kjent tradisjon.
Jeg prøvde å varme opp til denne konserten. Gjøre meg klar kvelden før. Satte meg til med vinylen rundt meg, og hørte på Bogue Chitto, Skadedyr, Espen Berg Trio og Hanna Paulsberg Concept. Bunnsolide saker fra noen av de stedene denne torsdagskveldens musikere kommer fra. Det var kanskje et forsøk fra min side på å sirkle inn hva jeg kunne ha i vente fra Flukten. Et nytteløst prosjekt, selvsagt.
Det er uansett tillatt å ha forventninger til dette nye bandet. Gitarist Marius Klovning, bassist Bárdur Reinert Poulsen, saksofonist Hanna Paulsberg og trommeslager Hans Hulbækmo er alle viktige fargeleggere i den nye norske jazzen. Mildt sagt. De oppholder seg lite i ytterkantene. Trives helst i den lekende midten. De stedene jeg har møtt dem, har avstanden til nærmeste melodi, vært overkommelig. Det skal vise seg at disse trekkene og denne beskrivelsen gir seg til kjenne og kan anvendes om kveldens forestilling også.
Foto: Kerstin Siemonsen
Når kvartetten setter i gang på Victoria, er det en litt famlende tilnærming som preger den. Flukten er heldigvis ikke et ferdig produkt. Det er et band i startfasen, og hele denne kvelden skal handle om å spille seg inn. Det tegnes en stigende kurve. Musikken deres er inspirert av «helter som Bill Frisell, Joe Lovano og Paul Motian». Det låter som musikk i min ører, og det kan leses som åpenhet innenfor finstemte rammer. Slik høres det også ut. Det er åpenbart at Flukten er et kollektiv med flat struktur. Selve bevegelsesmønsteret skisserer fram et genuint fellesskap. Marius Klovning kan introdusere et lekkert tema som vrir seg unna det opplagte, før Hanna Paulsberg plukker opp innholdet og spiller det videre. Så kan bass og trommer underbygge eller ta et steg fram for å by på seg selv. Denne dynamiske væremåten preger bandets vesen.
–God kvæld, god kvæld! Det er Hulbækmo som hilser oss etter et par låter, og jeg kjenner meg hensatt til eventyret. Han forteller at de har vært litt nervøse før konserten, at de har jammet under koronatiden og at de har mange låter som foreløpig bare har arbeidstitler. Disse vil de ikke ut med! Jeg liker kvartettens åpne tiltaleform. Musikken kan stå på flekken som en fontene, eller den kan bevege seg som bekk. Både sildre og bruse. Det er lite hast i det de gjør. Når Bárdur Reinert Poulsen får rommet, understrekes gjerne den fine saktmodigheten, og ettersom settet skrider fram, senker bandet skuldrene og setter jevn kvalitetspuls i musikken. Jeg tror gitaristen tar et par dansetrinn også.
Bárdur Reinert Poulsen. Foto: Kerstin Siemonsen
Hanna Paulsberg trenger ikke store plassen for å vise seg fram. Hun er en kortformens mester, og det demonstrerer hun i kveld. Jeg hører at flere av musikkens temaer er sånne jeg ønsker å bli nær venn med. De har denne lett klebrige kvaliteten som gir feste til opplevelsen. Som gjør seg i rommet. Det løsner etter hvert helt for Klovning, og det sitter hos Hulbækmo, slik vi er vant til. Vi får ballade, og vi får blues. Musikken svever. Flukten flyr. Begeistringen i salen gir ekstranummer, og jeg for min del har allerede begynt å glede meg til album. Ja, for det vil denne musikken kle.
