Velklingende varsel

Japanske Ayumi Tanaka startet studier i jazz- og klassisk piano ved Norges musikkhøgskole i 2011, og har i løpet av studietida rukket å høste stor anerkjennelse som utøver i flere sammenhenger. Nylig dukket hun opp på albumet «Nakama» sammen med bassist Christian Meaas Svendsen, fiolinist Adrian Løseth Waade og trommeslager Andreas Wildhagen, og i disse dager platedebuterer hun med sin egen Ayumi Tanaka Trio der Meaas Svendsen og trommeslager Per Oddvar Johansen utgjør den øvrige besetningen. Albumet har fått tittelen «Memento», noe som kan leses som enten varsel, påminnelse eller advarsel, og jeg anbefaler de to første: For alle som ikke har rukket å høre trioen live, varsler «Memento» at en ny og forfriskende original stemme er i gang på den moderne norske jazzscenen, og videre er albumet en påminnelse om hvor enormt fritt jazzmusikere står til å hente inspirasjon til sine personlige uttrykk uten å kutte båndene til jazztradisjonen.

Tanaka er komponistkreditert samtlige sju låter på «Memento» (én er delt med Meaas Svendsen) og bringer naturlig nok japanske impulser til musikken. Ikke bare i form av melodistrofer med «japanske» harmonier, men først og fremst i form av en uforstyrrelig, minimalistisk ro («When We Were There», «Tokoyo») som norske ører nok vil oppfatte som «zen» (hvor stereotypisk det enn måtte være).
Men Tanaka er heller ikke upåvirket av den europeiske, enn si nordiske «demokratiske» jazzbandmodellen eller fremmed for å demonstrere heftig solistvirtuositet i tangentbehandlingen («Opened Eyes»). Hun innlemmer også noen klyper Ravel’sk impresjonisme i «Flowers in the Dust», der trioen vel kommer nærmest det vi forbinder med et moderne, velkjent pianotrioutrykk.
Meaas Svendsen er på sin side bredt skolert som bassist, har en betydelig klangpalett, ikke minst med bue, og det skader i denne sammenheng ikke at han er fortrolig med japansk musikk og kultur. Per Oddvar Johansen er like trygg i ekspressiv «timekeeping» som han er lydhør og kreativ i den lydmalende og klangfargende trommeslagerrollen, og dermed er trioen som sådan i stand til å bevege seg nærmest sømløst mellom utforsking av den sarteste meditative klangkommunikasjon og mer «vanlig» piano/bass/trommer-melodifortelling («Kiirohige»). Hovedvektene ligger likevel på forholdsvis stillferdig musisering med finstemt, ofte improvisert kommunikasjon på små og større harmoniske flater. Der blir Johansens cymbalspill og Meaas Svendsens buestrøk viktige elementer i triobyggverket, og bidrar sterkt til å gjøre «Memento» til et fascinerende møte med Ayumi Tanakas ideer om melodisk musikk.

Terje Mosnes