Vel blåst!

I Oslo er vi så heldige å ha skyhøy kvalitet på kortreiste musikere. I tillegg er disse kvalitetsmusikerne mange. Dette kom nylig Oslo Jazzfestival til gode. Nå er det Blow Out!-festivalen som kan forsyne seg av fatet. Eller presentere blomsteroppsatsen, sånn de selv uttrykker det. Jeg tenker meg tre tiår tilbake, den gangen Frode Gjerstad spilte med John Stevens og Derek Bailey på Grünerløkka. Det var en opplevelse helt utenom det vanlige. I dag kan man støte på en toppkvalifisert improutøver rundt annethvert hjørne på den samme løkka. Det miljøet som er bygget opp gjennom et nettverk av gode krefter, er formidabelt, og det begrenser seg ikke til hovedstaden. Årets festivalprogram, det 11. i rekka, er et utstillingsvindu for nettopp dette miljøet.

Ayumi Tanaka, Kristoffer Alberts og Ståle Liavik Solberg. Foto: Tine Hvidsten

Det oppleves som riktig at Ståle Liavik Solberg sitter bak trommene i åpningssettet. Ja, det kjennes helt korrekt. Han er ikke bare en krumtapp i miljøet. Han har også utviklet sitt eget språk og sine egne tilnærminger fra trommekrakken. I kveld deler han rom med saksofonist Kristoffer Alberts og pianist Ayumi Tanaka, og trioen skal fylle det med fri og bærende mening. De starter å dryppe, forsiktig og tilbakeholdende, med regnvær i vente. Trioen blåser seg forsiktig opp før Alberts får plassen alene. Saksofonlyden krakelerer og sprekker gjennom en serie av overraskende vendinger. Pianoet smyger seg inn og tilfører både intensitet og mørke. De tre er tett på hverandre, holder opp speilet og knepper og slår til fellesskapets beste. Det er overskudd i det de gjør. Mer finstemt enn overdådig. De lar oss hilse på smakfullheten. Uttrykkene de skaper, er forankret i tradisjonen, men tilstedeværelsen er både fersk og tiltrekkende. Melodier, løp og linjer hilser i flere retninger, mot det lyst utadvendte og det dystert innadvendte. Etter hvert er jeg godt inne i det jeg hører, og et sted jeg liker å være. Det blir et kort sett, men klokka styrer ikke opplevelsen.

Intensiteten i klarinettspillet rommer sjingrende iver, og trekkspillet forteller historier fra den andre siden. Det er klarinettist Andreas Røysum og akkordeonist Kalle Moberg som har kommet på scenen. Jeg tenker på insekter og små fugler, men det går fort over. I neste omdreining tas vi utfor stupet, men lander mykt i duoens lydvev. Røysum kan benytte en direkte henvendelsesform eller trekke seg tilbake og dikte for seg selv. Fint begge deler, i grunnen. Mobergs tekniske briljans er frigjørende, og sammen drar de steder jeg aldri har vært. Bassklarinetten er lett å bli venn med, og den avgir solid varme til helheten. Det kommer mye godt, og jeg liker de lavpulserende partiene best. Her har vi to gode lyttere. Det merker vi i måten de tar svingene på. Ja, det framgår av den utvungne samtalen. Dette låter både fritt og uhemmet.

Kalle Moberg og Andreas Røysum. Foto: Tine Hvidsten

Så er det duket for folkemusikk. Hardingfela har iallfall inntatt lokalet med Helga Myhr på scenen. Hun stiller sammen med saksofonist Rolf-Erik Nystrøm og trommeslager Jan Martin Gismervik. Jonas Cambien introduserer dem som tre av sine favorittmusikere. Det lar seg forstå. Musikken siger fram og avsetter alternative mønstre. Nystrøm henter fram det indre livet i instrumentet sitt og framstår som det lille samtidsorkesteret han er. Dette har drag av vakkert augustmørke. Gismervik er gjenkjennelig smakfull og beveger seg inn og ut av midtfeltet med kløkt. Så er det sånn, også i dette settet, at det kommer partier der jeg lytter etter forløsning i musikken. Når veien åpner seg, er det lett å henge med. Myhrs vokal tilfører et fjerde element og utvider forestillingen. Når Nystrøm fører to saksofoner til munnen samtidig og avslutter med å spille på en taperull, er det lett å la seg begeistre.

Mette Rasmussen og Espen Rud. Foto: Tine Hvidsten

Kveldens siste runde har historisk sus. Espen Rud setter seg bak trommene, og jeg kan ikke annet enn å tenke litt på Svein Finnerud Trio. Her på Blow Out! spiller Rud med saksofonist Mette Rasmussen som er godt vant med trommeslagere, både i Fire! Orchestra  og i duosamarbeid med Chris Corsano. Den modenheten hun møter i kveld, har imidlertid sin egen tyngde. De to går rett inn i åpenheten, og der forblir de resten av kvelden. Rasmussen plukker et tema hun leker med og spiller med dagklar tone. Hun har et deilig heng i uttrykket og virker tilbakelent også når det går i intenst. Rud følger henne og skyver henne, og han fyller på med jazzens formspråk. Det låter friskt og inspirert. Saksofon og trommer er et gjennomsiktig format. Det tåler disse to godt. De spiller seg etter hvert helt inntil hverandre. Så er det duket for kveldens tale. Det er Espen Rud som forteller at han har spilt lite friform siden 70-tallet. Han beskriver videre hvordan Finnerud-trioen drev med musikkteater på Høvikodden i hine tider. Deretter overrasker han alle ved å gjeninnføre denne teaterformen på Blow Out! og tilføre kvelden humor og glede. Sånn sluttes sirkelen. Sånn setter Rud prikken over i´en.