Vedlikehold og fornyelse

Det er et gammelt kulturspråk som forvaltes på «The Sorter». Den britiske improtradisjonen er både rik og særegen, med egen grammatikk og tydelige uttrykkspreferanser. Tradisjonen er godt dokumentert. Når Will It Float? nå kommer med sitt andre album, hekter kvartetten seg på historien, men tilfører den også mye friskt. Trommeslager og perkusjonist Ståle Liavik Solberg har både som utøver og kurator for Blow Out! bidratt sterkt til å synliggjøre britisk frilynthet for et norsk publikum. Noe av det fineste han har gjort, er etter min mening duosamarbeidet med gitaristen John Russell. Albumet «No Step» fra 2014 viser kvaliteten. I Will It Float? er det nettopp disse to som spiller med bassist John Edwards og multiinstrumentalist Steve Beresford. Det betyr at tre av de viktigste profilene fra britisk mellomgenerasjon er samlet. Så kan man hevde at forbildene er tydelige. John Russell skal ha tatt timer hos Derek Bailey i sin tid, men mannens prosjekt har selvsagt vært å frigjøre seg fra læremesteren, og i dag er det Russell som har en av de mest særegne stemmene på akustisk gitar. Steve Beresford er ikke mindre egenartet. Han er en mann med mye kunnskap om lekeinstrumenter og hvordan en kan bruke dem. På «The Sorter» spiller han piano og er dessuten oppført med objekter og elektronikk. Alle de gangene jeg har sett Beresford på en scene, har han tilført musikken forundringselementer. Det gjør han også her. John Edwards kan være Londons mest aktive kontrabassist. Han er i likhet med de andre i stand til å sette helt egne nedslag. Musikken på «The Sorter» er ute etter å finne gode balansepunkter og å la instrumentene bevege seg ut og inn av midtfeltet. Å få det til, krever gode lytteegenskaper og ikke minst vilje til å la være å spille. Albumet består av to spor, og på det første, «The Shorter», er det godt å høre hvordan de fire lykkes med avbalanseringen. I det ene øyeblikket stormer kvartetten fram på linje. I det neste skyves bassen og buen helt i front eller pianoet bryter overflaten og dominerer bildet. Ståle Liavik Solberg skaper bevegelse eller han snitter opp og hakker uttrykkene på plass. Det er selvsagt samhandlingene som teller i en kvartett, og det som foregår, har erfaring som forutsetning. Ett av de fineste strekkene på det lange sporet «The Sorter» kommer der Russell  holder igjen på informasjonsstrømmen, Beresford triller toner, Edwards klager og Liavik Solberg krasler lavmælt. I skjæringspunktene mellom forventning og overraskelse dukker kvaliteten opp.

Arild R. Andersen