Av Terje Mosnes (tekst/foto)

I den grad jazz i det hele tatt synliggjøres i mediene, er det i all vesentlig grad den moderne og friere delen av musikkformen som stikker av med potten.
Tilsvarende er det lett å glemme at trad- og swingjazz har et – stadig til jazz å være – stort og dedikert publikum, og ikke minst utøvere som holder tradisjonen i hevd på utmerket vis.
Da Aage Teigen, som døde i januar i år, dro i gang Oslo Jazzfestival i 1986, var det med dette miljøet som utgangspunkt og hovedbase, før festivalen gradvis utvidet det musikalske reviret til fullt assortiment. Og hva var mer passende enn å minnes primus motor Aage med en hyllest i konsertform, slik hans gamle band, Christiania 12 med gjestesolist Erik Eilertsen, gjorde lørdag kveld, på 2014-festivalens siste dag.

Det skjedde i restaurant Indian House – der etablissementet med det betydelig mer mer stilriktige navnet New Orleans lå – og det massive oppmøtet lot til å komme som et sjokk på kjøkken og betjening. Det førte til at de fleste nok fikk større musikalsk enn kulinarisk utbytte av den tre sett lange kvelden.

Christiania 12 – stadig med garvede swingringrever som Tore Jensen, Per Borthen og Petter Opsvik i rekkene – hadde invitert med seg Jazzin’ Babies-trompeter Erik Eilertsen som gjest, og boltret seg gjennom tre rause sett i et 1920/1930-basseng av låter som blant annet inkluderte «Stars Fell on Alabama» og «Blue and Sentimental», og de litt yngre norske Syv Muntre-perlene «Sigarett Stomp» og Robert Normanns «Bob’s vuggesang». Det lille storbandet swingte (selvfølgelig) upåklagelig, framsto passe rufsepresist i ensemblespillet til aldri å gli over i det glatte/mekaniske, og holdt publikum i ånde med en jevn strøm av engasjerte soli – ikke minst fra sin unge gjest som tar opp tråden fra den store Louis med stadig økende autoritet i tone, trøkk og stilforståelse.

Det kan være lett å oppleve en kveld som gårsdagens som en tur i tidsmaskinen og som en virkelighetsflukt tilbake til en tid da jazz var den regjerende danse- og gå-ut-og-hygge-seg-musikken og bebop, rock’n roll, frijazz, fjernsyn, mobiltelefoner og internett var ukjente størrelser. Og det må være helt i orden, den som foretrekker å bryne seg på samtidsuttrykkene, har plenty av muligheter i Oslo, både i og utenom festivaltider.
Indian House lørdag kveld var, iallfall for dem litt bak i det langbord-møblerte lokalet, definitivt ingen lytte- og fordypningsklubb. Nærmere scenen forholdt det seg litt annerledes, men konserten ble først og fremst en jovial, sosial anledning for – skulle det vise seg – godt voksne mennesker til å høre gamle sanger om igjen i godt, pratsomt lag, uten å bli utfordret av fremmede musikalske inntrykk. Selv minner jeg meg på at alle står på skuldrene til noen og erklærer meg sjeleglad for at jeg ikke er tvunget til å oppsøke museer og reservater for å høre jazz fra musikkens første decennier. Takk derfor, til både Oslo Jazzfestival og Aage Teigen, for at det ofte underkjente oppdraget med å holde historien levende ikke parkeres på «samtid eller dø!»-hylla av reine hiphetshensyn, men holder plassen i det store bildet.