På bildet over: Ola Høyer, Kristoffer Alberts og Thomas Johansson i Cortex (foto: Tine Hvidsten)

Den første festivalkveldens program har lyst mot oss i flere uker. Det måtte liksom bli bra, selv om improvisasjonsmusikken er den siste som kommer med garantier. Blow Out-arrangørene er usedvanlig gode på å komponere konsertpakker. De sørger for at artistene speiler og utfyller hverandre, en tilnærming som kommer publikum til gode. Denne kvelden er intet unntak.

Det er lenge siden jeg har sett  den nederlandske performanceartisten og eksperimentelle vokalisten Jaap Blonk på scenen. Han kan låte som han har kikhoste eller herme etter Donald, i en fin balansegang mellom ironi og alvor. Med et bredt spekter av vokaluttrykk som surkling, motorlyd og summing stikker han hull på det høytidelige, samtidig som han formidler et pussig alvor. Hvilke følelser er det han formidler? Veien mellom fortvilelse og begeistring er kort i Blonks verden. Han kan fortelle uten ord og bevege seg langt bortenfor setningene, synge til side for sang. De to perkusjonisten Paal Nilssen-Love og Ståle Liavik Sollberg trives i mannens selskap og er først og fremst akkompagnatører, en rolle de mestrer godt. De får lagt inn særpreget sitt og driver vokalisten fram når det er nødvendig.
Saken fortsetter under bildet.

Konk Pack er innslag nummer to. Bak navnet står trommeslager Roger Turner, multiinstrumentalist og Henry Cow grunnlegger Tim Hodgkinson og Thomas Lehn på synth. Det er en erfaren trio som vet å bygge originale uttrykk, delvis i sporet etter art rock, men mest i veibanen til den gamle improen. Bildet kan være åpent og flytende med plutselige innslag av overraskende brudd. Trioen er best på det lavmælte og kan miste seg selv i de mest kraftfulle partiene. Det rykker, knitrer og banker og er innadvendt og eventyrlig til samme tid. Dette dreier seg om lyd i bevegelse, skifte av uttrykk og stadige oppbrudd. Plutselig revner musikken og fosser over oss.
Saken fortsetter under bildet.

Hvert av kveldens fire sett har en avgrensning i tid som fremmer opplevelsen. Nå fylles scenen av to gedigne navn, og historien senker seg over lokalet. Pianist Alexander von Schlippenbach og trommeslager Sven-Åke Johansson er søyler i europeisk frijazz. Schlippenbach starter med å sirkle rundt sine egne temaer og linjer, han kommenterer dem og tar livet av dem, før han gir seg hen til det neste. Og ikke en kveld uten innslag av Thelonious Monk. Mot slutten plukker han fram «Bemsha Swing» og leker seg med det vakre temaet på fordekt og spennende vis.

Johansson har den modne utøverens stil, og han trenger ingen ungdommelig kraft for å overbevise. Han lytter godt og får noen øyeblikk der han blant annet benytter et håndkle til å få lyd i trommene. De to skaper mer bærende åpenhet enn lukket intensitet. Kvaliteten suger næring direkte fra modenheten. Det fins ikke 30 eller 40-åringer som låter sånn. Denne blandingen av fri ytring og referanse til mer tradisjonelle jazzformer er bare deres. Det er en sann opplevelse å høre dem.

Siste band ut er Cortex. Kvartetten har imponert og gledet meg hver gang jeg har hørt dem, og nå skjer det igjen. Bandet har en rytmeseksjon som kan få hvem som helst til å stå oppreist. Gard Nilssen og Ola Høyer på trommer og bass spiller med en forfinet intensitet som trekker oppmerksomhet. De to blåserne Kristoffer Berre Alberts og Thomas Johansson står ikke tilbake i kvalitet. Kvartetten driver ikke bare med godt arbeid. De fire er en levende allianse som fremmer jazzens natur og pløyer eget land. På den ene side stiller bandet seg i en tradisjon, på den annen skaper de sitt eget. De er teknisk briljante, men det gjøres ikke til poeng. Den ungdommelige kraften setter resten av kvelden i relieff. Musikken er gjennomsyret av inderlighet. Jeg tror jeg har gjort det før, men jeg kan gjøre det igjen: bøye meg i Cortex-støvet.

Arild R. Andersen