VAKA og Marisa setter standard

Hvis jeg lytter meg bakover til i fjor, så kan jeg ennå kjenne Deathprods mørke masse og Stephen O´Malleys vibrerende streng. Jeg kom hjem med en god metthetsfølelse fra kveldene på Munch. Fjorårets All Ears festival var en ubetinget kunstnerisk suksess, kuratert med innsikt, utsyn og riktig magefølelse. Anja Lauvdal, Christian Winther og Natali Abrahamsen Garner lyktes usedvanlig godt med å gjøre kveldene hele og næringsrike. Sånt skaper forventning, og årets All Ears plakat skinner med nytt lys og nye navn. Denne første kvelden står fire svært forskjellige sett på programmet.

Teip Trio med Lene Grenager. Foto: Christian André Strand 

Først ut er Teip Trio i samspill med Lene Grenager. Kvartetten knirker avgårde, gjennom den sedvanlige utprøvingsfasen, før klarinetten setter geografien i sving. Vi er nede i Østen, men også vestenfor alt som kan minne om tradisjonsmusikk. Gitarene piper og kommenterer, og Nicolas Leirtrø bruker buen for å framkalle vibbene. Det er retning i det vi hører, et sig i uttrykkene, men også en knudrete overflate som hindrer musikken i å skli. Lene Grenagers cello hisser og intensiverer, mens gitarist Arne Bredesen starter en melodiferd som beveger seg mykt under klarinettens spisse klage. Det er egenart i de to gitaristenes utvekslinger, og hele kvartetten oppsøker det ukonvensjonelle med hell. Rastløsheten kan fylle rommet. Det kan også den insisterende tonen de deler. Når det anvendes tre buer samtidig, er det som om sirenene går. Så klikker og svir det. Eller det ulmer forsiktig og brenner stille. De fire lykkes bra i jakten. Likevel opplever jeg et savn etter noe mer variasjon. Eller kanskje det er dynamikk jeg ønsker mer av. En dump bassfigur får sirkle rundt i musikken, før den drar seg til og mørkner en smule. Så er det hvilestund med håndklappet cello og smakfull klarinett fra Jens-Jonas Francis Roberts. Det er mange fine runder i dette settet. Bandet spiller seg virkelig inn i sitt eget, og når Grenager får midtrommet, gjør hun seg fri og beveger resten av laget inn i det offensive enda en gang. Mot slutten glir de inn i det sørgmodige, med langstrakte henvendelser som er fine å motta.

Naoko Sakata. Foto: Christian André Strand

Neste artist er ny for meg. Fra Japan og Göteborg: Naoko Sakata. Hun setter seg bak klaveret og retter et raskt blikk mot salen. Så går hun inn i den klassiske tradisjonens formspråk, men det blir raskt klart at dette settet ikke er ment å være entydig. Sakata setter instrumentet i tung bevegelse og bruker stemmen for å utvide det som kommer. Det dramatiske preget understrekes av et tydelig kroppsspråk, der en avart av headbanging inngår i forestillingen. Dette er en teknisk god utøver som oppsøker stilelementer fra samtidsmusikken, frijazzen og populærmusikken og fletter idéer etter innfallsmetoden. Jeg har problemer med å få kontakt med innholdet i det hun serverer oss. Det blir noe retningsløst og oppjaget over det hele. Hun mangler en Aki Takases evne til sette nerve i bredt stilregister og få det til å leve. De gangene jeg opplever musikk som oppkonstruert, blir jeg gjerne sittende på utsiden. Den innlevelsen Naoko Sakata demonstrerer med fakter og bevegelser, avsetter seg ikke nevneverdig i det vi hører.

VAKA. Foto: Christian André Strand

Så er det duket for VAKA. Fire musikere med adresse i Berlin, Paris og London. Elvin Brandhi på vokal og remedier, Daniel Blumberg på vokal og dingser, Joel Grip på bass og Antonin Gerbal på trommer. De gir åpningen sin en messende fasong, før Blumberg løfter det som ser ut som et overdimensjonert munnspill og produserer dyrelyd. Det er vocoder effekter og skrik, mens bass og trommer setter i gang en groove med Fire!-kvaliteter og vel så det. Slake melodilinjer med syntetiske ambisjoner inngår i kveldens mest originale lydbilde. Ja, jeg opplever noe jeg ikke helt har hørt maken til og får dermed noe av det jeg har kommet hit for, og ønsker å motta. De to vokalistene samler seg rundt trommene og får opplevelsen til å tetne. Måten de bruker scenerommet på, blir en del av selve opplevelsen. De vandrer rundt med mikrofonledninger på slep og skaper et bilde på arbeid. En skjærende fløytelyd legger seg på topp, mens det duver og hogger i underlaget. Dette er fengende impro, med en deilig opprørsk ånd, levert med sugen teft. Grov dansemusikk og sjarmerende stygt til tider. De punker i vei og virvler opp grumsete lyd. Gjør seg store. Setter seg på gulvet og får meg til å tenke på The Slits og Yoko Ono i samme omdreining. Den dundrende framdriften har en bøllete detaljrikdom. Dette er smakfull hakkemat og rytmiske støt jeg gjerne tar med meg hjem. Jeg vet ikke hva de vil meg, men det gjør meg godt. Grips ståbass og Gerbals trommer bærer herjingen i vokalutgytelsene. Snakk om drivverk! Når Blumberg begynner å klatre på Joel Grip, er vi inne i performancefeltet. Det er godt å se på. Og deilig invaderende å lytte til. VAKA klarer å forfriske gamle grep, og de holder intensiteten oppe gjennom et stringent og overraskende sett. De omsetter en kompromissløs holdning i sterk kunstnerisk valuta. Mot slutten åpner de et lite Bjørk-område, før musikken legger seg helt til hvile.

Jim White og Marisa Anderson. Foto: Christian André Strand

Det siste innslaget er også en godbit. Jim White på trommer og Marisa Anderson på gitar, er noe for oss gamle Dirty Three og americana tilhengere. Duoen starter i det forsiktige. Anderson slår lett på gitarkroppen mens White varmer skinnet med myke stikker. Så lar gitaristen musikken bli stående på én akkord, før den skarpe tonen slår ut i salen, ubarbert og direkte. Volumet tar tak, og den fine primitivismen som dyrkes, starter umiddelbart å leve. Jeg har ikke hørt noe liknende siden Bill Orcutt var i byen. De temaene Anderson drar opp, har americana innskrevet i pannebrasken. Det ruller og går, gjerne uten pusterom og åpninger av betydning, ekspressivt og sterkt. Piggtrådvennlig. Jim Whites figurer er frilyndte og søkende, og de kler gitaristens idémasse. Dette handler aldri om virtuositet. Det er snarere en hyllest til countrymusikken, bluesen og jazzen. En rotekte fantasi og en hyllest til store tradisjoner. De to spiller meg inn i sin verden, mens Nashville og Chicago flimrer forbi i bakspeilet. White og Anderson er frisjeler og tradisjonsbærere som lykkes i fusjonsarbeidet. Nakenheten i musikken deres kommer langveisfra, og settet deres er en sterk opplevelse. Om et års tid kan jeg tenke tilbake og kjenne på VAKA og Marisas avtrykk. Og jeg ble mett i kveld også.