Følsomheten er i gode hender, og trioens musikk har virkelig noe på hjertet.
Jeg har hørt mer på det ferske albumet til Tord Gustavsen Trio enn noen av de øvrige utgivelsene fra pianisten. Behovet for fredfulle anslag og stillfaren atmosfære kan være stort i den tida vi nå gjennomlever. «Opening» inneholder uansett noen stykker som er så møre og smakfulle at de lar seg nyte uten forbehold. Et av disse heter «Helensburgh Tango», og det sleper seg av sted som et gravfølge. Trioen spiller inn en strime av håp i det tungt vemodige og gjør det med en myk inderlighet som er bevegende. Bassist Steinar Raknes, trommeslager Jarle Vespestad og pianisten kan spille fram det dypt menneskelige og få det til å treffe med tyngde, fordi det oppleves som sant. Jeg går til kveldens konsert med håp om å bli tatt med inn i noen av disse konsentrerte og pulserende rommene jeg vet at denne trioen kan åpne.
Tord Gustavsen pirker i gang et knøttlite tema, gir rom til folketonen og løfter pianoet inn i jazzens eget felt. Geirr Tveitts «Fløytelåt» får en behandling som fornyer innholdet i den. Vespestads spill underbygger den vare stemningen. Det ligger nærmest en ærbødighet i måten han nærmer seg stoffet på. Trommene hans har fortreffelig lyd, og Vespestad skaper et eget terreng i musikken. Bassist Raknes er nytt medlem i trioen og allerede helt inne i samtalen. Han tilfører en egen sang og er strålende i konsertens mest avdempede partier.
Steinar Raknes. Foto: Francesco Saggio
I rom med Tord Gustavsen Trio kan man tenke på vuggesang , salme og blues i ett og samme lille strekk. Pianisten er en mester til å finne åpninger i de lette melodilinjene og ta oss med til nye og overraskende steder. Klangbehandling og dynamikk fremmer liv i musikken. Det han lar være å spille, spiller med og lader innholdet. Gustavsen henvender seg til publikum på kontaktskapende vis mellom låtene, underbygger den gode stemningen i salen. Det er ikke en stol eller benk ledig på Victoria denne kvelden. Alle har åpenbart kommet for å lytte, og det sømløse samspillet og de forførende temaene er gode å være i. Trioen varierer kraften i uttrykkene og innimellom tillater de seg å bruse. Det er vel og bra, og det gir bredde til opplevelsen, men jeg opplever de fineste øyeblikkene i de skjøre partiene.
Jarle Vespestad. Foto: Francesco Saggio
Når «Helensburgh Tango» kommer, blir jeg sittende med klump i halsen. Den er så naken og sår at det setter seg i kroppen. Det er som om disse melodiene har valgt seg Tord Gustavsen, og han eier innholdet sammen med Raknes og Vespestad. «Sorgen og gleden» og «Wide Open» har mer fløyel å by på. Det låter organisk og smidig og blir formidlet med et overskudd som smitter. Når trioen setter punktum, hoies det i salen etter mer. Åpningssporet på «Opening» kommer som det første av to ekstranumre. Jeg tar imot «The Circle» som en nær venn og lar samspillet omslutte meg enda en gang. Tord Gustavsen er en publikumsyndling, og det må sies å være vel fortjent, slik han og medspillerne evner å bevege seg mellom det dyptfølte og det fengende. I samtalen på vei hjem er vi enige om at kvelden har vært fri for dødpunkter. At nerven i spillet var gjennomgående.
