KONSERT: Sigurd Hole lar oss reflektere rundt naturlyd i forandring og krise.
Den tematikken Sigurd Hole løfter fram med verket «Extinction Sounds», gir meg en dypt vemodig følelse. Hole spør seg om han kan høre de samme lydene og kjenne de samme luktene på Gammelsetra i Rendalen i dag, som dem han hørte og kjente da han var der i barndommen. De spørsmålene han stiller seg og den undringen som følger med, har både mikro- og makroperspektiv i seg. Alle som har levd noen tiår, vil kunne kjenne seg igjen i disse tankene og ta fram minner som reflekterer det samme på et personlig plan. Hvis man forstørrer opp Sigurd Holes betraktninger, flommer miljøtrusler og klimakrise fram, med varmerekorder og utrydningstrusler, i strie strømmer. Der jeg har holdt til, har vi mistet lyd fra ugle, terne og buktende ål. Duften fra nattfiol holder oss fortsatt oppe, men den har blitt svakere. Kan jeg stole på egen hukommelse, spør Hole. Si det!
Når kveldens band kommer på scenen, tar bassist og komponist Sigurd ordet og forteller om bakgrunnen for verket «Extinction Sounds», som også slippes på plate i disse dager. Det ble skrevet på bestilling til festivalen TronTalks i 2023. Hole snakker om kunst og følelser og viser fram bilde av Gammelsetra, dit han dro for å komponere kveldens musikk. Han klarer å skape en varm ramme og etablere et godt alvor før en eneste tone har blitt spilt. Så er det pianist Ayumi Tanaka som får sola til å stå opp over åskammen i musikken, med skinnende akkordbehandling. Det er hun som vekker oss, og det er Holes bue som drar morgenstemning gjennom bassen. Klangen er lav og rik, full av ørsmå vridninger og steg. Holes fortelling om barndommens seterliv og lydopplevelser blir liggende som en påminnelse gjennom kveldens ferd. Greiner som beveger seg lett, og blader som hvisker. Oppvåkningen er vakker, gåtefull og dragende. De tre strykerne tenner varme melodier og hviner som avreven stilk. Cellist Tanja Orning, bratsjist Bendik Bjørnstad Foss og fiolinist Sara Övinge spiller tilstedeværelse inn i uttrykket.
Foto: Stein Hødnebø
Torben Snekkestads trompet gjør seg mørk og dyp, og det lille orkesteret tar lydene fra skogbrynet på alvor. Det kan jeg si, for kveldens forestilling er en lydfantasi, og det vi hører, er som skapt for å dikte videre på. Det kravler og kryper, og kanskje trompeten lokker på sauene nå. Kanskje tømmerveggende knirker til oss. Det rykker og ruller, skjærer og piper. Insektene gjør en runde på sopransaks, og fluene vet jeg ikke hvor kommer fra. Anders Kregnes Hansens trommer og perkusjon inviterer inn i egne lydrom som inngår i Holes velbalanserte og framdriftssikre verk. Jeg tror på det som kommer og holder meg på tunet. Mønstrene har en kledelig uregjerlighet ved seg. Musikken er vakker og lindrende, men unndrar seg ikke å by på motstand. Så oppstår det vind i Snekkestads sidelengse sopran og små blaff i Tanakas piano. Om det er natt eller dag i musikken, er ikke godt å si. Jeg kan velge selv. Når musikerne hever stemmene, bokstavelig talt, er det undring som skvetter fram i opplevelsen. Er kanskje utropet ment som et varsel!
Sigurd Hole og ensemblet hans utformer noe jeg kan drive rundt i, tenke meg vill i, ta inn med glede og bære videre på. Blåtonen understreker tematikken i stykket. Konserten blir ikke lang. Når septetten slutter å spille, signaliserer musikerne at det ikke er over, men det er det. Lyden fra ensemblet kommer ikke tilbake. Det er et sterkt og godt virkemiddel. Jeg syns Sigurd Hole lykkes godt i dette prosjektet. Han skaper vakker og flertydig musikk og vekker tanker som må holde seg våkne. Bassistens fortelling om Gammelsetra og våre egne tanker om lydtap og nye trusler veves sammen med konsertopplevelsen og får størrelse. Hole setter kunsten i spenn i møte med noen av vår tids urovekkende temaer. Han gjorde det med stort hell i verket «Roraima», og nå har han gjort det igjen med «Extinction Sounds», med en vinkling vi alle har en knagg å henge innhold på.
