Utforsker mørketiden på debutalbumet

Hermann Arntzen Hestbek spiller tuba og flugabone, og ensemblet hans teller sju medlemmer, alle unge musikere med bakgrunn fra NTNU, Griegakademiet og Fridhems Folkhögskola. «Mørketid» var en del av Hestbeks stipendiatprosjekt på Sund Folkehøgskole. Nå er det også tittelen på Hermann Hestbek Ensembles debutalbum. Til grunn for musikken ligger en undring over hva den mørkeste tiden av året gjør med oss. Det er dette som tematiseres på forskjellig vis gjennom albumets sju komposisjoner, alle signert Hestbek. «Sommersolverv» er første spor. «Vintersolverv» er det siste. Konseptalbum pleide man å kalle sånt.

Det er et seigt musikalsk vemod de trekker oss inn i fra start. Tuba, trompet og fiolin slår an gravferdstonen. Deretter deklamerer vokalist Siv Aurlund en nøktern tekst om sommersolverv, ispedd noen kategoriske betraktninger om den vanskelig mørketiden. Akkompagnementet til denne sekvensen er nokså fritt, og dette er ikke det stedet på albumet som fungerer best. På «Det vi ikke snakker om/Mørket» hører vi opptak fra en samtale hos psykolog, mens Aurlund synger vakkert og abstrakt om sol, drøm og tid. I samme nummer kommer også et av albumets fineste partier. Der står vibrafonist Amund Stenøien i midten, med fint perkusjonsarbeid fra Elias Alexander Green Baadsvik i ryggen og en tilbaketrukken tuba som støtte. De enkle blåsearrangementene spriter opp uttrykket. Dette er et sted der den ungdommelige gløden får fint feste.

Bandet sier seg inspirert av nordisk jazz, powerjazz, klassisk musikk og cubanske rytmer. Det lar seg høre. På «To The North Pole» hører vi opptak av polfarere som deler erfaringer, mens bandet melder seg på og bygger ut det enkle uttrykket til noe langt mer substansielt. Her fins det gode idéer. Ja, Hestbek-ensemblet kan også låte fengende. Trombonist Guro Kvåle fyller rommet med melodiøse figurer mens roen senker seg.

«Skábma», som betyr mørketid på nordsamisk, har korthugde arrangementer som kontrasteres av elastisk blås. Dette er også et stykke der fine idéer virkeliggjøres og ensemblets nokså sjeldne besetning kommer til sin rett. Det er et spor der musikken puster, og dynamikken tjener innholdet. På «Mångata» får vi høre om månelys og månemystikk, og det er nå jeg kjenner på at mørketemaet har vokst seg stort nok. Det skal jo noe til å få det til å leve gjennom et helt album. Så skal det sies at Hermann Hestbek Ensemble lykkes med å gå opp noen egne spor og demonstrere godt håndverk. Disse musikerne skal det bli fint å følge videre.