Uten kart i Bergen by
Fire improvisasjonsmusikere finner fram i tradisjonen.
Bildet av dette bandet, i pre-korona modus, tett på hverandre på Bergen Kjøtt, kan få et restriksjonsskadet menneske til å gjenvinne håp. Det pryder innercoveret på «Mapless quiet». Personlig finner jeg mye glede i å lese navnene på de fire musikerne: John Butcher, Veryan Weston, Øyvind Storesund og Dag Erik Knedal Andersen. Britisk overklasse møter frittarbeidende norske støttespillere, og det er likeverdet som gjelder. Vi får presentert ett langt nummer, innspilt i forbindelse med nyMusikk Bergens 40-årsfeiring, den 30. september 2018.
Det har slått meg utallige ganger hvor viktig anslaget er i en fritt improvisert seanse. Den setter opplevelsen i gir og angir retning til ferden, uten å komme med kvalitetsgarantier for det videre innholdet. Det er Veryan Weston som tenner lyset i Bergen, og jeg tenker på alle de gangene jeg har hørt pianisten spille i London og Oslo. Weston har en egen tone. Den kan være butt og tverr, men også vakkert innbydende som her i første etappe. At jeg gir han æren for å tenne lys, betyr ikke at han er alene. Hele bandet er på fra start og gjennom det lange løpet, og de skifter på å være fakkelbærere. Sammen kan de være blendende.
Den fritt improviserte musikken er bundet opp til en tradisjon som spiller med. Den umiddelbarheten som preger en fri-konsert, er bastet til historisk klangbunn, med lag på lag av forskjelligartet kreativitet. Jeg har alltid med meg den historien når jeg lytter. Som om Bergen Kjøtt bærer Little Theatre Club i hjertet.
Det er umulig å fange inn «Mapless quiet» med ord. De stadige bevegelsene, der det ene avføder det andre, og instrumentene som inngår allianser og avslutter forhold, er uansett flott å følge. Saksofonist John Butchers enestående formidlingsevne setter seg dypt i denne utgivelsen også. Han låter både som en gammel kjenning og som et levende overraskelsesmoment. Er blant de største. Bassist Storesund og trommeslager Knedal Andersen er viktige pådrivere i det som foregår. Ja, de kan sette agendaen, men også ligge som pontonger og skape oppdrift og flyt. Summen av fleksibilitet og lytteevne er høy. Sammen får de musikken til å puste. Det er slående hvordan kvartetten smyger seg smidig fram gjennom stadig nye uttrykk og strekk. Det kan være bassen som går i forkant. Deretter saksofonen som roper oss til seg. Et summende piano. Trommer som bremser. Jo, da! Dette er på inderlig stell. Butcher, Weston, Storesund og Knedal Andersen gjør vakker stas på improtradisjonen og holder den storveis levende.
