Typisk norsk fra Syd-Europa

Det er lenge siden Clean Feed seilte opp som det mest interessante jazzselskapet i Europa, og det mesterlige er at de har klart å holde posisjonen. Det portugisiske plateforetaket har etter hvert knyttet til seg mange norske og svenske musikere og band, et naturlig grep å gjøre i en tid da det improvisatoriske kvalitetstyngdepunktet har beveget seg mot nord. I den siste utsendelsen fra selskapet befant seg Honest John, Humcrush og David Stackenäs, en vakker bukett med farger og duft på stell. Rune Your Day som var å finne i samme forsendelse, er en kvartett som teller saksofonistene Jørgen Mathisen og André Roligheten, trommeslager Axel Skalstad og bassist Rune Nergaard. Sistnevnte, som mange vil kjenne fra Bushman´s Revenge, har komponert all musikken og gitt navn til bandet. Vi har å gjøre med en av disse norske gruppene som har forstått hva det vil si å være til stede i sin egen tid, i våre dager. Det er bare å forsyne seg grovt fra musikkhistorien, ta eierskap og sette sitt eget stempel på pakka. Det kan høres enkelt ut, men det er en sann kunst. Når jeg hører musikken, tar jeg meg stadig i å tenke på hva den minner om, hva den likner på. I neste øyeblikk har Rune Your Day vridd uttrykket og avlivet assosiasjonene mine. Det blir en slags lytte- og spillelek der musikere og publikum kan dele gevinsten. Kvartetten velger å åpne i sørgmodighet. «Living In The Pink Bubble Of Hubba Bubba» er en kort intro helt uten smil eller lykkefølelse. Dette anslaget av alvor kler Rune Your Day bra. Spor to har også et godt gråskjær over seg. Nergaards slentrende bass og Skalstads kreative og egenrådige trommespill gir låta et solid fundament å ta ut Coltrane-tilbøyelighetene sine over. Bandet bygger ut og tilfører kraft, og mot slutten løfter de to blåserne i fellesskap. Det er både lekent og finurlig gjort. Jeg liker den litt tørre basslyden til Rune Nergaard. Måten han spiller på, forteller både om rock og jazz, og denne dobbeltheten kommer ut som helstøpt bevegelighet. På «A Glimpse Of Hope (in the eyes of a squirrel» har Jørgen Mathisens klarinettintro en ekornlett kvalitet med fin oppdrift. Dette nummeret er albumets lyriske beskytter. Spillet drives i partier fram av forsiktighet. Noe ganske annet kan vi høre i «Go Ahead Punk!». Åpningssekvensen  i det sporet er det nærmeste Rune Your Day kommer et konvensjonelt frijazzuttrykk. Det er imponerende hvordan disse fire klarer å gi alle elementene på albumet et sammensatt skjær av egenart. Det gjør stoffet enkelt å like.

Arild R. Andersen