Tuvas blodklubb utløste brannalarmen

Av Audun Vinger

Mye var heldigvis ved det samme ved ankomst Lillehammer dette året, men noe var også litt annerledes. Mjøsbyen er på sitt vakreste nå om høsten, de milde gule, grønne og røde fargene oppover dalsidene hensetter besøkende og fastboende i en form for trygg lykke – som om vi levde i et verksted der man lager skjerf, notisbøker, tekrus og andre fine ting.
Tidshjulet ruller og går på forutsigbart vis. Men selve DølaJazz, en av de virkelige klassikerne i festivalkalenderen, bar preg av at mye var nytt denne gangen. Ja, det startet allerede ved ankomst togstasjonen, da jeg grunnet forsinkelse pga. signalfeil gikk rett bort til Narvesen og kjøpte et såkalt «sett»: baconpølse med bokscola og rosinbolle med svartkaffe. Dette er en utskeielse jeg pleier å spare til den vonde hjemturen. Jeg kunne registrere at de hadde det siste, utmerkede nummeret av Jazznytt til salgs der. Godt.

Etter at jeg ble innlosjert i et lekkert rom på det klassiske kunstnerhotellet Breiseth, med en replika av Henrik Sørensens nydelige maleri  «Gudrun i døren» strategisk plassert ved sengen og utsikten til det vakre torget med et av landets flotteste kunstmuseumsbygninger, var det på tide å studere programmet. Her var det andre boller. Døla har i senere år hatt en utpreget spenstig profil og omfattende program til småby å være, men i år så det ut til å heller fokusere på færre konserter, og med yngre og mer lokale artister. Sparebluss? Økonomisk uføre? Det er vel uansett slik at vi har lært oss å leve med et urealistisk rikt kulturtilbud her i landet. Snart kommer i tillegg når som helst slemme politikere for å ødelegge med symbolsk bøllete kraft. Da blir jo deler av Norges befolkning sittende igjen med porøs livsmening.

Døla-gjengen setter ikke opp en masse popstjerner på programmet for tekkes massene, de prøver å overbevise den lokale ungdommen som ofte uteblir fra konsertene deres ved å møte dem på halvveien i stedet. I år gjorde de det ved å nedprioritere den noble men kanskje litt kjedelig Banken som konsertlokale til fordel for å bruke flere venues der folk allerede trives og ferdes, og der det er bedre tilrettelagt for trøkk i baren og i PA-anlegget. Noe som blant annet skapte folkefest og publikumssuksess da Tuvas blodklubb tok over Brenneriet fredagskvelden.

Men det var Banken som var åsted for åpningskonserten, der jeg var blant de yngre, noe jeg uansett føler meg som. Solbjørg Tveiten fra Musikk i Innlandet avsluttet sin åpningstale om kulturell beredskap med å få opp ordføreren i krøllete skjorte til å lede en allsang av «Mellom bakkar og berg» – med tilfredsstillende resultat.

Ordfører Hans Olav Sundfør og Tveiten leder allsang. Foto: Arne Inge Næss/DølaJazz

Det har alltid vært satset på ungdomsband på festivalen, programserien JazzIncubator er blant de viktigste enkelthendelsene for studenter og yngre jazzmusikere her i landet – men det har også vært lokale ungdomsstorband og så videre. Som et viktig dryss kanel til rømmegrøten. Men i år var ungdommen selve grøten. Få bautaer fra gullalderen i norsk jazz: de yngste i sentrum. Det kan hende det  er rimeligere, på en annen side er det sjelden mer engasjert publikum enn når Innlandets Ungdomsjazzorkester spiller, da møter onkler, tanter og venner opp. Og det var slettes ikke slankt med publikum her. Noen av medlemmene hadde startet i høst, mens andre var veteraner med over ett år på baken. Seks gutter og seks jenter med spenstig instrumentering og to sangere med ordløs vokal, der jeg spesielt noterte mye lovende saxspill fra en musiker jeg tror het Erle og som stod på første rad og beundret Shannon Mowday noen dager senere.

Foto: Steinar Sulheim/DølaJazz

Foto: Arne Inge Næss/DølaJazz

Ungdomsbandet på Innlandet er ikke like Trondheim Jazzorkester-inspirert som andre jeg har hørt, det er mer melodisk og låtbasert, om enn med innslag av odde taktarter, kyndig ledet av voksenpersonen Nils Andreas Granseth, som er trombonist i det daglige men setter stor pris på å kunne sette seg bak «det røde oslopianoet» som han kalte det, og utvikle materiale i sammen med livets håp.

Elise Sløgadal og Martin Koldem. Foto: Arne Inge Næss/DølaJazz

Fjorårets vinner av Talentprisen skulle takke for prisen med konsert, og bassist Martin Koldem tok med seg folk han har møtt på studiene på NMH i prosjektet Call Them. Vår kjenning Elise Sløgedal var toastmaster og bandleder, med vokal og fløyte og elektronikk. Det var to teler og en fele i besetningen, og musikken var i det hele mer avansert og voksen enn forventet, med en mer utforskende Sløgedal enn de forrige prosjektene jeg har hørt henne i. På de to siste låtene ble de forsterket av ungdommene, og det ga musikken et ytterligere løft. Låta «I am so sorry» minnet meg om en episk TJO-ballade av Eirik Hegdal. Bandet har vært i studio på Lillehammer, og vi kan se fram til et album der deres intrikate musikk kan undersøkes nærmere.
Han som tok imot talentpris og pappsjekk fra Thallaug advokatkontor i år var forøvrig den blide trompetisten Markus Dyrud.

Caroline Angorine Kristiansen i Farin. Foto: Steinar Sulheim/DølaJazz

Torsdagen fortsatte nede i tidligere Café Stift i samme lokale, med tre ganske forskjellige deltakere i JazzIncubator-programmet. Farin er et pop-hippie band med jazzunderlag, med sangeren Caroline Angorine Kristiansen i front. Bandet startet på LIPA, tror jeg, og har utviklet seg i jazzretning siden. Sceneklærne er resirkulerte, de befatter seg med «surdeigs-merch», og hadde noen sanselige låter om liv og død. Hmm, kan det kalles doula-jazz? Vokalen var litt pixie a la Laufey eller Aurora, mens musikken ikke var redd for mer rytmiske utskeielser, som ga låtene fylde.

Zacharias Ellingsen i Bergtatt. Foto: Steinar Sulheim/DølaJazz

Neste band ut var Bergtatt, inspirert av nordisk jazz og Amerika på 50/60-tallet, bestående av temmelig unge musikere, noen bare akkurat begynt på Sund. Riktignok har jeg hørt trompetisten Zacharias Ellingsen tidligere, han er også sønn av en tidligere redaktør av Jazznytt. Han bar mye av musikken i dag siden kvartetten var uten kontrabass, noe jeg først trodde var et modig valg – men bassist Ask Viste var rett og slett ikke tilgjengelig likevel (og skulle også ha spilt med Dog Mode senere). Det nakne uttrykket var kledelig for låtene, især Ellingsens, som ble beskrevet på på inspirert og drømmende vis. Spesielt en om forskjellige kontekster å oppleve regn gjennom, noe som forplantet seg i en dynamisk skiftende låt. Dette var lyrisk jazz uten klisjeene og med en egen ulmende kraft.

Dog Mode. Foto: Steinar Sulheim/DølaJazz

Så var det Dog Mode, eller «Kveldens siste band» som konfransieren kalte dem. Ikke så mye ulmende, her var det full rock blast fra første anslag, ja gitarist og bandleder Arin Myklebust Gran, som jeg så samme scenen i fjor også, røyk tidlig en streng. Men det gjorde ikke så mye, for bassganger og groove og en for anledningen ganske avmålt tromboneblæster Alfred Wammer holdt fortet i lange låter. Den første,  litt tidlig Black Sabbath-aktige låten kjente jeg igjen fra trommis Herman Kirkenær Kroghs eksamenskonsert i Bergen i mai. Han har også litt dub-flørting i spillet sitt som gir rockjazzen deres et litt annerledes preg.

Kirketid

Fredagen ble enda vakrere, en liten morgentur for et møte med Litteraturfestivalen og beundring av biblioteket ble avløst av en lang skrivedag inne på hotellet – det er da også historisk sett et hotell kunstnere og forfattere tok inn på for å jobbe. Det var også tid for å rekke siste-helgen av den utsøkte og overveldende utstillingen på Lillehammer kunstmuseum med den store franske maleren Pierre Bonnard og hans nordiske avleggere, inkludert noen med Lillehammer-tilknytning, blant annet Thorvald Erichsens malerier med utsikt fra nettopp Breiseth hotell.

Nikolai Hansli Quartet. Foto: Øystein Nordås/DølaJazz

Første konsert var på Jazzincubator med den tidligere rudisten Nikolai Hansli og hans kvartett (som også spiller på Bærum jazzfestival senere i måneden). Jeg tror neppe at Keith Jarrett ville akseptert pianoet han hadde til rådighet, men Hansli fikk krystet gode toner ut av det, han. Litt spor av norske folketoner i jazzdrakt, men mest av alt innstendige gospel-vamper som ikke hadde vært ukjent fra Jarretts fingre for femti år siden. Den danske jazzlinja-saksofonisten Mads Lundh Kristiansen kommer inn med en kraft han ikke hadde i fjor, og det ble virkelig trøkk i mellomgulvet da rytmeseksjonen bestående av Erik Wie Flaig på trommer og Bendik Lundsvoll på bass klemte til. I de roligere låtene som «Aftermath» kunne jeg savne å sitte i en metaforisk røykfull kafé, men heldigvis satt vi i en kafé med lett røykmaskin og mystisk lyssetting, og bord dekorert av gulrøde autumn leaves og gamle grammofonplater.

Men kraft og tangenter skulle det absolutt bli mer av når jeg fikk gått de få meterne bort til den vakre Lillehammer kirke, med en altervegg delvis dekorert av Jakob Weidemann, for et gnistrende gjenhør med Iver Kleive & Knut Reiersrud.

Iver Kleive. Foto: Bjørn Tore Paulen/DølaJazz

Konserten var hovedsakelig basert på årets album Vidunderligst av alt på jord, men med også med peilere fremover og bakover. «Dere kan klappe når jeg reiser meg», som Reiersrud sa. Dette var noe mer enn en konsert med låter og god stemning –  det føltes som et totalkunstverk der kirken og dens historie var medspiller.
Gud bedre hvilken kraft det er i musikken deres. Kirken er fullstappet og jeg kaprer det siste setet, uten sikt mot Reiersrud men med Kleive og det massive kirkeorgelet i ryggen. Man trenger ikke øyne for å se og føle denne musikken. De har spilt sammen som duo i cirka 35 år, men jeg kan ikke si at de har mistet noe av sin pondus, nei jeg vil si at det har fått et tyngre eksistensielt alvor ved seg. Fra mine sparsomme notater kan jeg finne nedskriblet: «Jimi, krig». For det var på det viset salmesskatten ble behandlet, også med innslag av samtidsmusikk og dyp, dyp gospel.

Reiersruds blå sko. Foto: Arne Inge Næss/DølaJazz

Jeg bøyde meg ut til siden og kunne skimte Reiersrud liturgisk-høstlig kledd i gul lue, røde bukser og grønn gitar. Da første låt kom i gang med hans flerrende gitar, røyk han faktisk en streng i aller første anslag. Det følte bare passende og som en guddommelig inngripen (forøvrig gjorde Todd Rundgren det samme med sin grønne gitar Foamy på Norwegian Wood en gang).
Jeg snudde meg rundt og kunne se en kvinne gråte, og en annen holde fingrene i ørene – dette var i sannhet kraftig kost. Vakkert, ja – og høyst musikalsk, men også taktilt pirkende på nervetrådene våre, og om verdenshistoriens feilgrep. Det går rett inn i det innerste og avgir en dur i kroppen. Det er futt nok i orgelet fra før, men Reiersrud vrir også på noen knotter som bidrar med bassfrekvenser (tror jeg), samt en sampler og annet som gir ham mulighet til få mer ut av sine forskjellige gitarer. Og grunnbudskapet kom tilbake da de møtte slutten med Reiersrud som sang «She’s got the whole world in her hands». Gripende, og det gjorde at vi så annerledes på hva vi akkurat hadde hørt.

Knut Reiersrud. Foto: Bjørn Tore Paulen/DølaJazz

Etter alt alvoret var det fint med litt comic relief; Reiersrud opplyste om at de solgte gamle komfyrer, barnesykler, sicilianske Rolexer og duoens seneste LP etter konserten. Det kom en brudemarsj til slutt, før et siste pek med litt Per Lillo-Stenberg-aktig beatpoesi om alpeluer, satt til en lystig popmelodi og lutt gjøkur-aktige trudelutter fra Kleive i bua. Publikum gikk ut fra kirken med et smil, men livets alvor hadde satt seg i kroppen.

Hele fredagen hadde et visst folkemusikk-tema, også med samtaler, Bankvelv på Jazzincubator, en konsert med Carl Petter Opsahl og Mari Midtli i Kapellet osv.
Etter et godt måltid med brødstekt rødspette på den for anledningen rolig besøkte restauranten Hvelvet, var det bare én dessert som gjaldt denne kvelden: Tuvas blodklubb. Jeg har i finanspressen utpekt Tuva Syvertsen som en norsk kulturs viktigste influensere, og hennes musikk- og menneskesyn var klart overførbart til distriktene da den innholdsrike klubbkvelden som gjør stor suksess på Riksscenen inntok det store diskoteket Brenneriet. Her var det dansekurs, munnharpe-gig med Thov Wetterhus, den eksentriske techno-innovatøren Center of The Universe sammen med heimstading Kenneth Lien fra Ævestaden, DJ-ene Nefertiti og Sissyfus, Tuva selv, og ikke minst Pumpegris – bandet som har utgitt årets sterkeste debut-LP. Det var  ganske tettpakka da jeg ankom, noe som neppe ville vært tilfelle om det ble satt opp på en av de stivere venuene festivalen har pleid å bruke.

Tuva Syvertsen. Foto: Bjørn Tore Paulen/DølaJazz

Også ungdommen (de under 50 til begynnelsen av tyveårene) har behov for trygghet, og det får de på et sted som dette. Jeg kunne observere tidligere stortingspresident Olemic Thommesen og Arkitektur-redaktør Gaute Brochman sammen med folk med Dirty Oppland-caps og typiske fredagsjenter med langt blondt hår. Blodklubben er jo både urbant avansert og helt greit folkelig på samme tid, og dermed et av de mer perfekte «konseptene» som er funnet opp i nyere tid. Alle festivaler i landet vil ha godt av å ha Tuvas blodklubb på plakaten.

Pumpegris er folkemusikk, men det er også et dansbart psych-rock band med inderlige melodier og direkte tekster – det er ikke uten grunn at jeg har omtalt dem som «Tuvas små troll».  Og et eklatant eksempel på den pedagogiske nytenkningen som har fått folkemusikken på NMH i Oslo til å bli like mytologisk frisk som jazzlinja på NTNU i Trondheim.
Lyden var ikke helmaks, men de fikk med seg publikum for det. Det var god stemning også ute på røyke-uteserveringen, og spesielt etter at Pumpegris-gigen ble avbrutt av en dramatisk brannalarm da alle sammen inkludert Tuva og bandet brått ble skyflet ut dit. Det kom to store brannbiler i utrykning, røykdykkere og brannmenn med hetter og skummelt utstyr banet seg vei inn. Men det eneste brennbare de fant var vel litt støv på stiften eller en hardingfelebue som kan brukes til å få et bål til å «fata ti» på skautur. Eventuelt en røykmaskin. Slik unntakstilstand er som regel bare bra for stemningen, og etter en liten stund forlot brannfolket åstedet, Vera Sonne og de andre pumpegrisene kunne fullføre settlisten, og brannen fortsatte inni de syndige deltakerne utover fredagsnatten i stedet. Tuva Syvertsen var iført solbriller lørdag formiddag – tegnet på et vellykket arrangement.

Full utrykning på Tuvas Blodklubb. Foto: Audun Vinger

Menneskets matrise

Lørdagene er paradoksalt som regel den svakeste dagen på jazzfestivaler, selv på medium store som Døla. Jeg aner ikke hva det kommer av – kanskje det er forventningene til fri og fest som alltid blir brutt, det er alltid noen som har dratt hjem, eventuelt så kjenner man gårsdagen i beina i for stor grad. Det er uansett de rolige og intime aktivitetene som fungerer best for meg. I fjor var det vanskelig for festivalen å trekke folk ut, derfor gjorde de mye radikal nytenking i år – sikkert til det beste. Jeg tok en lang frokost på rommet med Helgemorgen på TV i bakgrunnen før jeg spankulerte rolig alene i Lillehammers gater, var innom mine faste steder inkludert boktelefonkiosken som er en del av den UNESCO-attesterte litteraturbyen, og plukket denne gang med med Jan Kjærstads første essaysamling Menneskets matrise, og leste om litteraturens og åndslivets gjenvordigheter på 80-tallet, og tenkte mitt om det kommende salget av Jans forlag Aschehoug og om det i hele tatt ville komme slike bøker på et stort forlag om den tiden vi lever i nå. Men husj – vekk med deg, vonde tanker. Da er det salvende å heller tenke på den OL 94-aktige gateparaden, med klovner og garnnøster og unge talenter og en genuin vilje om at fantasi, kreativitet og lekenhet fortsatt kan være gyldige verdier i en stadig mer kynisk tid. Se der var de gode tankene tilbake.

Magnus Bakken. Foto: Egil Sorgendal/DølaJazz

Nydelige Lillehammer er en gedigen kulturby, derfor er det viktig å støtte opp om Kunstløypa, med tre kortkonserter med passe improvisert musikk på tre av kunstgalleriene i byen. Først på Zink, der det var minneutstilling med Karl Johan Giskeødegård musikalske og sanselige skulpturer. Et menneske og en estetikk man kan forbinde med byen og festivalen. Saksofonist Magnus Bakken, blant annet kjent fra bandet A Tonic For The Troops og sin egen utgivelse Slack Line fra i fjor, hadde en vakker stund med improvisasjoner på instrumentet, godt plantet i jazztradisjonen. Og jeg følte at flisen hans harmonerte med materialene i de små skulpturene – trefargede krungler, blå koral og hvite seil.

Foto: Audun Vinger

Ned til det viktige Oplandia senter for samtidskunst (tenk så viktig et sånt sted er for mennesker i regionen som har et behov for å uttrykke seg utover det konvensjonelle og møte andre mennesker som tenker på det samme) der jeg kunne beundre den lekre utstillingen «Hybrid materialitet» – om forholdet mellom kunsthåndverk og kunst(ner)bøker. Det ene hvite rommet er velegnet for improkonserter, og i år var det Andrew Lafkas som bergtok oss med sine ytterst organiske improvisasjoner på en femstrengs kontrabass som minnet meg om en gammel stubbe fra Mesnali. De rolige flageolettene og den kyndige og alvorlig bruken av buen plantet seg i brystkassene våre. Han har en underlig livshistorie, fra forskjellige byer i USA til et lengre opphold i Berlin, før han endte opp i Murudalen – et sted selv Hans P. Kjorstad fra Fron hadde litt vanskeligheter med å plassere. Det fikk meg til å tenke på at den frie musikken, som tradisjonelt har hatt byen og urbanitetens frihet som fremste vekstgrunnlag, nå er dyttet ut av kapitalister og tidsånd og presset ut i skogen, der musikerne lever selvberget.

Hans P. Kjorstad introduserer Galumphing Duo. Foto: Audun Vinger

Kunstløypa ble avsluttet i det vakre Lillehammer Kunstmuseum der Erling Viksjøs originalbygning smelter så godt sammen med Snøhettas tilskudd (til inspirasjon for alle arkitekturopprørere). Galumphing Duo består av de gode vennene Shannon Mowday på stor saksofon og Jørgen Bjelkerud på lang trombone. De måtte konkurrere med sorlet fra lørdagskafeen, men stjal likevel de oppmøtte oppmerksomhet med sitt dypt jazzikalske og lekne samspill, der de virkelig utfyller hverandre. De klarte til og med å få en låt fra Mowdays store bestillingsverk for Bergen Big Band ned til kun to stemmer, med hell.

Andrea Schnell i Julie Horns band. Foto: Steinar Sulheim/DølaJazz

Etter litt reinsdyr med traktkantarell og jordskokkchips var det tid for siste innspurt. På Jazzincubator fikk jeg sett den jazzete soulpopen til Julie Horn som hadde med seg fint band med unge musikere som tidligere nevnte Nikolai Hansli på gospelpiano og den lovende saksofonisten Andrea Schnell, samt det økosentriske jazzrockbandet Ecokrim, som blant annet inkluderer bassist Jonas Thrana Jensen på bass og supertalentet Symre Bang på brun fusion-gitar.

Sanyu. Foto: Steinar Sulheim/DølaJazz

Jeg var innom det nettopp nyoppussede og rekontekstualiserte utestedet Wiese, der jeg så den alternative soul, folk, jazz etc-artisten Sanyu med band, som en veldig eksperimentell India Arie eller Linda Lewis, kanskje? Rino Sivathas fra Molde var på trommer, og det virket til at dette stedet kan være liv laga. Heldigvis også med stoler og kafebord for dem av oss som liker å sitte litt også. Senere på kvelden var det konsert med den fine gitaristen Gaute Storsve og hans band, samt jam utover natta som i følge rapporter skapte riktig så god stemning.

Men alt lørdag kveld pekte mot det som på forhånd utmerket seg som festivalens dirrende punktum. Jeg gikk glipp av konserter med Hot Club de Norvège  og Bjørn Berge, men fikk i alle fall avsluttet kvelden med Nawara Alnaddaf. Musikeren kom til Norge som flyktning fra Syria i 2015, og hadde faktisk sitt første opphold i landet på flyktningmottaket på Øyer rett borti høgget. Siden den gang har hun fjetret lyttere med sin musikalske teknikk og gripende fortellerevne, gjennom studier på NMH og konserter her og der, blant annet var hun høydepunktet på årets Vossa Jazz. Vi ble møtt med total varme i det nye spillestedet Kulturuthuset, som om jeg ikke forsto feil var på eiendommen til Camilla Granlien (som hadde hatt familiekonsert tidligere på dagen) og Niels Røine (som driver plateselskapet Ta:Lik som blant annet utgir Pumpegris). Det føltes privilegert å kunne sitte en halv meter fra musikeren i et flott, lite rom. Hun var utdannet hjemme som sanger før hun supplerte med det viktige strengeinstrumentet oud. I Norge har hun tatt til seg vestlig musikkvitenskap også. Musikken hennes treffer midt i planeten – det er så vakkert, så intrikat og rommer så mange stemningsfelt og temperaturer. Hennes mellomsnakk gjør det hele lunt og forsonlig, samtidig som hun kommer med lærerik informasjon om tradisjoner og hva som blir sunget om.

Nawara Alnaddaf. Foto: Audun Vinger

I tillegg til oud, spilte hun også på en underlig krabat som heter Nyatiti,  et afrikansk strengeinstrument som kan minne om en lyre, og som har ca 5000 år på baken i instrumenthistorien.  Det er opprinnelig fra Egypt og fikk ekstra gjennomslag i Kenya – før det satte seg i kroppene til folk som for eksempel brukte en god time sammen i et uthus oppi bakkene på Lillehammer. Nawara tok også frem en endeblåst fløyte, også den med en viss proveniens. «Vet dere hva denne heter?», spurte hun, og vi svarte «nei». Nawara kunne oppriktig fortelle at vi hadde helt rett. For den heter rett og slett ney.
De søte og alvorlige melodiene hun fremførte ga oss ikke nei i munn, og til slutt ble vi med på en allsang også her, akkurat som den kulturelle beredskapen vi var med på under åpningskonserten. Det virker som at Døla Jazz er inne i et godt spor nå – her må man komme tilbake og nyte høstens farger i øyne og ører også neste år.