Tumleplass for særegne idéer

Det er en original konstellasjon Beam Splitter har å by på. Stemme og trombone. Improvisasjonsmusikken har fostret mange betydelige utøvere på begge felt, men heller sjelden kombinert dem. Jeg tenker tilbake på møter med Paul Rutherford og Johannes Bauer, to av dette kontinentets betydelig trombonister. Noe annet er umulig i møte med Henrik Munkeby Nørstebø. Den unge norske trombonisten står i en tradisjon, viderefører et uttrykksregister og sprenger seg fram mot det nye. Når jeg hører på Nørstebøs samarbeidspartner i Beam Splitter, Audrey Chen, drar tankene seg mot Meredith Monk, så vel som Yoko Ono, Shelley Hirsch og Sidsel Endresen. Det lar seg ikke unngå, men jeg liker å lytte på disse bakteppene. Det gir opplevelsen rammer og forteller meg hva jeg lytter til. Jeg gjorde det samme da jeg hørte Beam Splitter på Mir for noen uker siden. Det var en forestilling der lyset gled fra den ene til den andre, der monolog og dialog gikk hånd i hånd og der de sterkeste partiene oppstod i meningsutvekslingen.
På «Rough Tongue» viser Chen og Nørstebø fram noe av det samme. De to sterkt individuelle stemmene søker sammen og holder på sitt. Jeg hører både vegring og omfavnelse, avvisning og imøtekommenhet i det de gjør, og dynamikken i spillet er like viktig som de små overraskelsene i lytteopplevelsen. Alternative eller utvidede spille- og uttrykksteknikker gir musikken tumleplass uventede steder. «Smoke flames and strange music Hummed and made of honey» er tittelen på albumside én. Første spor heter «Smoke». Der dirrer det i trombonen. Skjelver. Chen produserer lyd som utfordrer fonetikken. Dette er godt fremmedspråk. Det lar seg fatte, men ikke forstå. Stemningsleiene skifter i takt med lydabstraksjonenes foranderlighet. Musikken er hentet fra tre konserter gjort i 2016, og opptakene preges av en samstemthet som ikke er selvsagt. De to skifter posisjoner, trer inn og ut av anførerrollen og setter spenst i uttrykkene. Det er et oversiktlig lydrike de regjerer, nærmest gjennomskinnelig. Det fins ingenting å gjemme seg bak.
På «Made» høres Nørstebøs trombone ut som et godmodig våpen. Et lunt smatrende instrument uten drapstanker. Lyden treffer deg som dumpe kjærtegn. Audrey Chens dramatiske og ufiltrerte utlegninger kan ha mer karakter av slag mot øret. «Sweet nothings» heter det lange sporet på side to. Det gir seg til kjenne gjennom vokale cut-ups, dandert på en messingdrone, før komposisjonen åpner seg mot nye områder. Kvaliteten sitter i detaljene, og de er mange. Jeg liker alvoret i Beam Splitters musikk.