Bildet over: OPTIMIST: Festivalsjef Per Hasse Andersen tror på bra resultat for årets MaiJazz, og ser optimistisk mot en framtid full av ubesvarte spørsmål. (foto: Terje Mosnes)

Med et tettpakket lørdagsprogram og myklanding med to søndagsarrangementer pakker MaiJazz sammen for i år. Etter en fredagskveld der Brad Mehldau Trio, festivalens største internasjonale trekkplaster, innfridde til fulle, men for et overraskende u-utsolgt hus, ser festivalsjef Per Hasse Andersen likevel optimistisk fram mot MaiJazz’ 30-årsjubileum neste år.
Saken fortsetter under bildet.

I balanse
– Jeg tror vi kommer i land på budsjett i år. I så fall får vi hele MaiJazz-økonomien i balanse igjen, etter et par år der vi har måttet bruke av de pengene vi hadde satt av til vanskelige år med store omstillinger, sier han.
– MaiJazz mistet hovedsponsoren?
– Ja, og sammen med et fullstendig uttørket bedriftsmarked ga det oss et betydelig inntektstap. I forhold til for bare noen få år siden arrangerer vi festivalen i en helt annen virkelighet i dag, og det å kutte kostnader uten å rokke ved den kunstneriske standarden, er ikke så enkelt.
– Føler du at 2017 er et konsolideringsår der MaiJazz måtte gå på sparebluss?
– Ikke egentlig. Vi har presentert strålende artister som Chris Potter og Brad Mehldau, Al Di Meola og Jacob Collier og mange flere, så sparebluss er det ikke.
– Hvorfor solgte ikke Brad Mehldau Trio ut Stavangeren, tror du? Er det et tegn på noe?
– Det skulle jeg gjerne hatt svar på, jeg også. Det er ett av de spørsmålene vi må stille oss når vi skal oppsummere festivalen.
– MaiJazz slo stort på det da 25-årsjubileet ble markert i 2013. Blir det like storstilt jubilering i 2018?
– Det er blant annet dette vi skal sette oss ned og finne ut av når vi har analysert årets festival. Forandringene omkring oss skjer så fort nå, men samtidig som jeg ser mange ubesvarte spørsmål, føler jeg meg rolig og trygg på at vi gjør mye riktig, sier Per Hasse Andersen.

Nytt fra Brad Mehldau
Pianist i særklasse, Brad Mehldau, kom til Stavanger sammen med sine faste følgesvenner gjennom mange år, kontrabassist Larry Grenadier og trommeslager Jeff Ballard, samt en betydelig haug med noter. Følgelig ble det en konsert der den uhyre tettspilte trioen prøvde ut mye nytt materiale (unntaket var ekstranummeret, Wes Montgomerys «West Coast Blues»), men uten at lytteropplevelsen ble forringet av den grunn. Snarere var det innimellom som om formidlingen fikk ekstra nerve der tre hyperkonsentrerte musikere håndterte mildt sagt «odd» rytmikk i gjennomgående høye tempi, og når Mehldau senket skuldrene og lot tonene synge lenger, fikk vi høre en trio folde seg ut i et balladespill som i lange perioder var mye mer «ensemble» enn «solist+komp». Brad Mehldaus jazzpianistiske ferdigheter til tross, står han også fram som en jazzmusiker som tenker kammermusikalsk, og som MaiJazz-konserten viste, kommer det stadig mye godt ut av den kombinasjonen.

Terje Mosnes