Trompet og gitar på første rad
Den norske institusjonen Pocket Corner er inne i sitt fjerde tiår.
Det første jeg rekker å like på «Spanish Carrot», finner jeg allerede midt i åpningstemaet i første spor. Der ligger gitaren og godgjør seg sammen med blåserne, verken monstrøs eller beskjeden. Snarere lett sprekkeferdig og smart anlagt. Så viser det seg snart at komponisten vil sette i gang et lite rifforama. Gitaren skal få blåst seg opp! Trompetist Didrik Ingvaldsen trives åpenbart godt med rock i nærheten, men musikken hans låter best når den roer seg noe ned. Han har med seg saksofonist Glenn Brun Henriksen, trommeslager Ståle Birkeland og gitarist Aleksander Grønstad. Ingvaldsen har holdt Pocket Corner levende siden 1986, med skiftende besetninger. Dagens utgave har holdt det gående i noen år, og det lar seg høre i samspillet.
Hvis jeg skal sirkle inn kildene til Pocket Corners musikk, har jeg lyst til å starte på Knitting Factory i New York, denne 80- og 90-tallsklubben der John Zorn var en kreativ pådriver. Det er selvsagt en altfor snever referanse, men de veiene som førte inn til denne klubben og de som ledet ut, har egne filer for kjøretøy som Pocket Corner. I norsk sammenheng er Didrik-kvartetten uansett et friskt tilskudd til samtidsscenen. Dette lille lomme-ensemblet fra Stavanger ivaretar på sitt vis Rogaland-tradisjonen etter Circulasione Totale Orchestra, og vi har ikke glemt den tida da Morten Mølster spilte gitar der.
Pocket Corners utradisjonelle besetning stiller helt egne krav og byr på tilsvarende muligheter. De er et band uten bass og må på et vis fylle opp der bassen kunne ha bundet sammen. Denne tilstanden framtvinger mye naken råskap og på sitt beste fungerer dette ufiltrerte utmerket. Nakenheten gir også mye rom til Ingvaldsens trompetbriljans. Han er fin å ta inn gjennom hele albumet og har en slags Miles-posisjon i bandet. I likhet med Davis har den norske trompetisten sans for gitarspill med et visst gnistregn. Det kan Grønstad gi han, men noe av det som kommer, sliter med å nå meg med styrke. Så kan jeg framheve «Elegant» der elegansen er deilig upolert og gitaren holder seg smakfullt i skinnet. Saksofonen gjør også en fin fortelling, og jeg tror det er Coltrane som står og vinker i sidefløyen. Ståle Birkeland stifter sammen delene og holder bandet samlet.
«Spanish Carrot» ville truffet meg sterkere for et par-tre tiår siden. I dag opplever jeg albumet som en forfriskende påminnelse om fortidige musikalske forelskelser. Pocket Corner tar vare på en stolt arv, og de fire medlemmene mener åpenbart hver tone de spiller.
