Troens makt

Av Audun Vinger

Idet jeg ankommer Lillehammer stasjon, togets siste stopp, forbanner jeg ikke bare tidens elv på grunn av knaking i ledd, men også det faktum at ingen ull-stillongs er medbrakt. Hutre-hutre. Heldigvis venter to dager med kvalitetsmusikk på den 45. utgaven av Dølajazz, i en hyggelig by i vakre omgivelser jeg kjenner fra før, uten altfor lange avstander mellom spillestedene. Det er heldigvis også bare noen meter til Breiseth – dette klassiske gamle kunstnerhotellet i byen der man kunne ta inn for lengre perioder for å skrive ferdig Romanen, ferdigstille noen malerier, eller hvilken kunstart man foretrakk i gode gamle dager. Thorvald Erichsen og gjengen fant stor inspirasjon her, og flere av resultatene kan ses på veggene rundt om. Kjipt at hotellpriser gjør at slike aktiviteter i dag er forbeholdt de få.

Her har jeg også bodd mange ganger under Lillehammer Litteraturfestival, og vært på flere ville Dagbladet-fester fra den tiden da de utvilsomt var en Kulturavis. Har til og med sovet i Tom Stalsbergs seng i det faste rommet som endog har gitt en av hans bøker det navn (han var borte den natten). Kulturpessimismen er også tilstede under min hyggelige samtale med de to voksne frivillig-damene som gir meg programheftet og et av svært få pressepass. Hun er ikke sen med å uttrykke sin skuffelse over at en av medie-Norges kulturinstitusjoner (på tre bokstaver) ikke har vist interesse i år. Send dem en mail, eller ring, og meddel din skuffelse, sier jeg med gjenopplivet Hadelandsdialekt, og får to Twist-biter til takk.
Det er dessverre ikke Stalsbergs rom med utsikt mot det maleriske torget jeg får nøkkel til, men det med utsikt mot parkeringsplassen er heller ikke så verst.

Det har vært mange små arrangementer tidligere i i uka og åpningsdag torsdag med blant andre årets festivalmusiker Kristin Sevaldsen og gruppa 70 x 4, bestående av Vidar Johansen, Erling Aksdal, Sigurd Ulveseth og Tom Olstad, fire hedersmenn av samme generasjon som også spiller på Herr Nilsen i Oslo kl. 16 i dag, om jeg rekker levere denne rapporten i tide.

Siv Aurlund. Foto: Samuel Andersen/Dølajazz

Første konsert jeg rekker denne fredagen er med vokalist Siv Aurlund, som vant fjorårets talentpris der denne konserten var en del av pakka. Hun er oppvokst på Lillehammer, fant tonen på Kulturskolen, fortsatte på musikklinja på Gjøvik VGS, så et opphold på fagre Sund før hun fikk fordypt seg på Jazzlinja i Credo-byen, der hun nå har sitt siste år. Hun imponerte stort, som et for meg naturlig nok ubeskrevet blad, da hun var med i det turnerende andreklassebandet Hello World fra Jazzlinja på starten av året. Jeg minnes spesielt et nu-soul aktig nummer som fikk det til å gå varmt og kaldt nedover ryggene våre i salen. Mange herlige musikere fra det bandet er også med på Kulturhuset Banken denne ettermiddagen, manges kommende favoritter som Inga-Mei Steinbru (trommer), Tuva Olsson (trompet), Emil Bø (trombone), Odin Fiskvik (gitar). Bandet besto utover klassekameratene av Simon Hagerup Holm på sax, Oda Steinkopf på kontrabass og en frekk brun Warwick femstrengs elbass, og Aurlunds søster Ingvild på kor.

Gitarist Odin Fiskvik og resten av det hippe bandet med mange musikere fra Jazzlinja. Foto: Samuel Andersen/Dølajazz

Kafeen på Banken er et flott sted, men lyssettingen er kanskje ikke den beste i dag – førstelåten høres spinkel og knoklete ut, og det er sårbart med fullt lys på publikum klokka fem en fredag. Det er også neglebitende klein stemning under første mellomsnakk, men sjarmerende, og så kommer Aurlund på at hun tross alt er på hjemmebane, det er stadige takkehilsner til navngitte lærere hun ser i salen og så videre. Sånne er så viktig for musikkens framtid – måtte det fortsette. Mye av materialet er skrevet for denne konserten, og hun legger ikke fingrene i mellom: hun har valgt å valgt å søke støtte hos Gud, «som jeg tror på», som hun legger til.
Publikum trenger nok ikke overbevises om at det stemmer, dette er gospel-jazz, ja, men nesten ekstra kristent. Et så uttalt fromt budskap er ikke dagligdags på jazzfestivaler, selv om så klart de musikalske stemningene i gospelmusikken ofte er å høre. Men du verden hvilken sterk vokalist hun er, spesielt når hun sitter ved flygelet. Fra den vidunderlige andrelåten «I’ll Follow You» og utover er det riktig så bra: inspirert låtskriving med jazz-snert og R&B-gyng og gode enkeltprestasjoner fra alle musikerne. «I Ain’t Ashamed of The Gospel», synger hun, og det er sikkert og visst, Steinbru og Steinkopf forlater instrumentene sine et øyeblikk og danner en ekstra gospel-korrekke. Begge to med kirkebakgrunn, som så mange norske musikere i de utroligste sjangre har, selvfølgelig uten at de mister noe av sin frekke snert som musikere av den grunn. Dette ble en veldig rå start på festivalen.

Jeg blir sittende et kvarter og lese i en Johan Bojer-roman, passende kalt «Troens makt», som jeg fant i en lokal lesekiosk rundt hjørnet, mens jeg venter på at de skal åpne dørene til dagens headliner Mathias Eick med band i Festsalen. Morsomt at han fortsatt blir omtalt som et av verdens største jazztalenter, etter en pris han fikk årevis siden. Noe for Siv Aurlund å huske på. Han er et brand blitt med årene, ikke bare utsendemessig med sorte sko, bukser og caps med en hvit skjorte med flakene utenpå, flankert av musikere i mørke klær. Musikken har også noe meget typeriktig ved seg fra album til album. Jeg var noe ukarakteristisk temperert i min omtale av hans aktuelle ECM-album When We Leave, for hvor enn delikat lydbilde, vakre stemninger og glimrende musikere som står for det, opplevdes det noe programmatisk og likelydende. Poenget er jo å se denne musikken live, da stiller det seg ganske annerledes. Man vekkes opp av den sofistikerte døsen av et band full av dynamikk, kraft og kontraster- det har så mye å si at man kjenner den dype el-bassen fra Audun Erlien (landets eldste bassist fra landets eldste by, som han blir introdusert som) i møte med råtassen Torstein Lofthus som både er fintspillende, funky og kan dælje løs når det trengs, inkludert en klassisk rocketrommesolo. Andreas Ulvo er smakfull bak flygelet men ikke for mye Farris-jazz heller, det kommer stadig noen gospel-grooves som får Eick til å danse på scenen (han gjør det ofte, det er i det hele tatt løssluppen stemning på scenen). X-faktoren er nok fiolinist Håkon Aase som med instrumentet legger til en teint av både tradisjonstoner, kammermusikk og samtidsgniss, samtidig som han har en litt uforutsigbar sceneutstråling, ølboks på scenen og plukker opp ei tromme nå og da. Eick er en glimrende frontfigur som vet å løse opp stemningen, slik også settlisten veksler mellom det andektige og med ildfulle partier som inneholder dub, fusion og pop.
Han fortalte blant annet en kostelig historie fra da moren tok ham med til Lillehammer-OL, uten billetter men med info om noen såkalte gratishauger. Det ble en kald opplevelse, kun reddet av et romantisk opphold i et Røde Kors-telt der noen kvinnelige førstegangstjenestesoldater masserte hans frosne tær. Hans første møte med sensualiteten.
Jeg ser rundt meg i salen, og det er nytelse og groovy nakkevipp å se på de aller fleste. Neste gig for bandet er på Ronnie Scott’s i London, sa konferansieren stolt, men i kveld er det vi på Lillehammer som har dem. En triumfkveld ble det.

Det er hårda bud i festivalrapportbransjen, men mat må man ha, og som alltid når jeg er i byen løper jeg innom en uhyre basic kinarestaurant der det alltid er ledig og maten kommer faretruende raskt på bordet. Bare man bestiller det sterkeste på menyen går det nok bra. Flere sider i Bojer-romanen blir også fortært, handlingen er i tillegg lagt til Mjøs-traktene. Et skår i gleden er at jeg i befippelsen sølte Sichuanpeppersaus utover mitt hvite skjortebryst, men en skrubbesjau på toalettet og en meget enkel kaffe/avec som trøst gjør meg klar til å fortsette kvelden. Jeg rekker innom noen låter med Rubber Soul Quartet, som spesialiserer seg på å jazze opp Beatles-låter, noe de har gjort med hell på et par plateutgivelser, men det blir ekstra gøy på konsert, spesielt med trommis Torstein Ellingsen som spirituell toastmaster mellom låtene (og med flere jazzikalske stønn underveis). Alle har et forhold til dette materialet, og det swinger som fy (en gang ble jeg stående å se dem gjennom vinduet på en Oslo-bar, det var umulig å gå videre), så hvorfor booker ikke alle norske jazzfestivaler dem? Det er kvalitet, og det trekker folk. En no-brainer.  De briljerer med «Eleanor Rigby» der de har massert inn noe Wes Montgomery, og Pat Methenys «Are You Going With Me». Og i «Eight Days a Week» smører de like greit på med «Giant Steps» og en trudelutt av Robert Norman.

Noe av det som gleder mest ved Dølajazz er JazzIncubator-programmet med unge jazzband, unge arrangører og studenter fra filmskolen som dokumenterer. Dette er minst like proft og vellydende/lyssatt som de vanlige konsertene, og bandene likeså.

Elise Sløgedal fronter eget band. Foto: Steinar Sulheim/Dølajazz

Jeg gledet meg mest til Sløgedal, en soul/jazz/pop-gruppe med musikere med god studiebakgrunn og den talentfulle vokalisten Elise Sløgedal fra Agder i front. Jeg gjenkjenner umiddelbart to tidligere Talentprisvinnere fra Sildajazz, den dyktige tangentmannen Øystein Folkedal som også har vært med å lage låtene, og gitarist Morten Georg Gismervik, som allerede har det ambisiøse konseptalbumet Dunes at Night ute på Hubro. Han er akkurat den gitaristen norsk jazz trenger for tiden – sofistikert men også med en noe hårete 80s prog/fusion-stil som sitter rett i sikringsboksen.

Hanna Skjerdal legger ned tunge bassganger for Sløgedal. Foto: Steinar Sulheim/Dølajazz

Dette bandet oppleves ganske gryteklart, etpar konserter til så er vi i business. Hun har kraft og adresse som sanger, men like viktig er det at det er inspirerende låter, ofte med tunge gospel/ 90s R&B-bassganger levert av stødige Hanna Skjerdal, og det er også langt flere fine låter enn de fire som finnes på EP-en «While You Wait», som jeg selvfølgelig hadde hørt før jeg kom. Der er også Oscar Andreas Haug fra Bliss med på trompet. «Thinking About You» er akkurat slike en voksen R&B-låt jeg digger i denne sammenhengen, men de evner også mer følsom jazzpop som «Ingen vind». Dette er så mye bedre enn annen norsk pisskjedelig emo-pop som er overalt.

Wirkola holdt sin andre konsert noensinne, og det låt i starten ganske sårbart og knoklete, litt for rolig og avantgarde etter Sløgedals publikumsvennlige musikk, men også her kom det seg etterhvert. Bandleder er trompetisten Peter Wallem Anundsen, som også har med seg en underlig utseende boks, som ser ut som noe man oppbevarer akvareller i og som står der som en MacGuffin eller en Tsjekhovs pistol som bør bety noe. Det viser seg å være en harmonium-aktig «synth» som låter riktig så magisk, men dessverre bare blir brukt én gang.
Anna Ueland er blant landet musikere med mest intens innlevelse på scenen, og er i et litt mer electric Miles-aktig hjørne enn ellers. Inga-Mei Steibru er tilbake bak trommene, med litt annen spillestil enn i gospel-konserten, men fortsatt hipt. Kontrabassist Johannes Wilhelm Burns Lykkås står i en t-skjorte fra London-platesjappa Phonica, og kommer best til sin rett i den avsluttende låta der han også har en forrykende solo. Den som skaper mest egenart her er cellisten med det fortryllende navnet Selma Sophie Tudor Edwards Granly  – hun har også skrevet kveldens mest interessante og iørefallende låt. Publikum er hengivent og interessert, men det må sies at snakking under cello-solo ikke er greit! En annen låt som utmerker seg er «Maria Avenue», et nikk til et av bandets inspirasjonskilder Maria Kannegaard.

Hayden Powell med Gatas Parlament. Foto: Bjørn Tore Paulen/Dølajazz

Litt flaut og feigt var det riktignok at jeg avslo en forespørsel om dans fra en lokal diva under Sløgedal-gigen, men hun fikk heldigvis bedre arbeidsforhold senere på natta på de politiske rapheltene i Gatas Parlament, en av sjangerens virkelig veteraner, for anledningen med medlemmer av Holmlia Yacht Club og Hayden Powell og Emil Bø i blåserrekka. Dette funka overraskende bra, litt Timbuktu & DAMN-aktig, men med markant østkant-snert, hakkete rapping og sjarmtrollene Elling og Jester med langt større energi enn de fleste yngre rappere i dag. Mange av musikerne i publikum var langt fra født mens disse holdt på som verst, men de så ut til digge det likevel. Det er derfor det er så herlig å være på jazzfestival. I morgen venter en ny dag.