KONSERT: Vi beveger oss mellom kirken og skogen. Frodigheten i musikken er globalt forankret.
foto: Knut Utler
Du vet de konsertopplevelsene som blir sittende i kroppen på vei ut av lokalet og gjerne helt hjem. Det var en sånn jeg fikk på Riksscenen med Frode Haltli Avant Folk på fredag. Haltli er månedens artist på scenen for folkemusikk og folkedans, og dette var forestilling nummer to. Den siste konserten, «Da Gruekjerka brann», spilles førstkommende helg. Det store bandet på scenen denne fredagskvelden har en mildt sagt spennende besetning. Si meg hvem du spiller med, så skal jeg fortelle hva det er! Det jeg tror de ti musikerne har til felles, er åpenhet og selvsagt en mengde ferdigheter og kunnskaper. Mellom trekkspiller Haltli på venstre kant og Ståle Storløkken bak synthesizer og trøorgel på høyre, befinner seg to felespillere, en trommeslager, to blåsere, to gitarister og en bassist. (Saken fortsetter under bildet)
Helt siden jeg hørte albumet «Passing Images» for ti år siden, har Haltli hatt medlemskap i den øverste klubben hos meg. Etter å ha opplevd kvartetten med Trygve Seim og de to nord-indiske musikerne Sunanda Sharma og Jai Shankar Sahajpal for to uker siden, er stillingen hans uforandret. Frode Haltli har selv sagt at han beveger seg i triangelet folkemusikk, jazz og samtidsmusikk. Det gir mening som beskrivelse av hva denne fredagskvelden med tentetten dreier seg om, men det er selve symbiosen og hvilket liv den gis, som er interessant for meg som lytter. Avant folk har Haltli brukt som klistrelapp på bandet og musikken. Det er en bred betegnelse, i slekt med freak folk og psykedelisk folk. I våre dager klarer ikke språket å fange inn det som skjer i musikken, med enkle betegnelser. Det er et godt musikalsk tegn. De såkalte overskridelsene begynner å eldes som fenomen. Ordet kan pensjoneres. Vi kjenner det fra Jan Garbarek og Arild Andersens tid, og lenge før det. Arve Henriksen og Christian Wallumrød har vist vei i triangelet, og Frode Haltli er en av samtidens triangelmusikalske småkonger.
Kveldens band starter med et stille ras, før trekkspillet tar tak og beveger musikken ut og deretter inn i salmefragmener og folketone. Det er både vakkert, innadvendt og tidvis mørkt. Evnen til å antyde, mer enn å fastslå, preger disse musikernes tilnærming, men når Erlend Apneseth lar fela dra fram et forførende tema, er det tydeligheten som gjelder. Gitarist Juhani Silvola trer fram med smakfullt spill, og disse skiftene i hvilke bandmedlemmer som får fokus, skaper fin foranderlighet i musikken. De understøttende bidragene er vel så vesentlige som de framskutte. Dynamikken i det kollektive uttrykket er god å være i, og publikum lar seg begeistre. Det er rett og slett hjertelag i musikken. Frode Haltli presenterer musikerne og kommenterer det som spilles. -En salme fra Færøyene i ny tapning. -En urframføring. -Denne har jeg laget. Enten det er Rolf-Erik Nystrøm som står fram med utsøkt saksofontone eller Fredrik Luhr Dietrichson som kjæler med bassen sin, så pekes det inn mot bandet. Selvsagt må Ståle Storløkken få egen oppmerksomhet, og før du rekker å tenke på Supersilent, har også han lagt tyngde til kveldens fellesskap. Vi sneier innom Nord-Afrika og arabiske områder. I neste øyeblikk blir jeg hensatt til Finnskogen. Dette er Frode Haltlis vakre verden. Den kombinerer skjønnmaleri med styggedom, og beveger seg mellom kirken og skogen. Etter det skumringsvakre ekstranummeret hører jeg noen som sukker tilfreds bak meg. Det lar seg forstå. Slik kan det gjøres. Opplevelsen sitter i ved frokost lørdag morgen.
Arild R. Andersen
