To trioer, svært ulike og svært hørverdige, dominerte Nattjazz-søndagen.
To sterke jazztrioer sto i sentrum da Nattjazz gikk over i søndagsmodus i går. På det som skal ha vært tidenes varmeste maidag i Bergen sank publikumstilstrømningen betraktelig i forhold til de to første kveldene, men både Arild Andersen, Paolo Vinaccia og Tommy Smith (Sardinen) og Larry Goldings, Peter Bernstein og Bill Stewart (Røkeriet) spilte for godt besatte og entusiastiske saler, der særlig den intime Sardinen sugde til seg mange varmegrader utenfra i tillegg til alle dem som ble generert på scenen og rundt småbordene.
Album-kjente
Arild Andersen Trio åpnet med Andersens «Venice» og «Bygone», kjent fra trioens to album, den ferske «In-House Science» og 2013s «Mira». «Venice» ble bass-foredradd med en manipulert, undervannsaktig tone av Andersen – finnes det noe som heter aqua-wah-wah eller wahqua? – og sedvanlig, skolert titan-trøkk og intuitiv rytmisk klasebombing fra henholdsvis Smith og Vinaccia, og der jeg satt, slo det meg at ikke bare på rekordvarme dager, men nærmest alltid er dette en trio som driver temperaturen til værs fra takt 1.
Saken fortsetter under bildet.
TENTE SALEN: F.v. Arild Andersen, Paolo Vinaccia, Tommy Smith i Sardinen. Foto: Terje Mosnes
Ved starten av låt tre, var i grunnen forberedelsene til full sammensmelting av sal og scene unnagjort, og fusjonen fant sted, i form av den både «Mira»- og «In-House Science»-kjente «Blussy». Intensiteten i utvekslingene på scenen i denne utilslørte gi-og-ta-låta antente store deler av salen, og da konserten ebbet ut på overtid en liten time seinere, etter bl. a. barske, no-nonsense versjoner av Keith Jarretts «In Your Quiet Place», Smiths Jemen-inspirerte «Ilada Ilada» og Andersens «Saturday», var det en svett, lykkelig skare som kunne trekke over i Røkeriet for å fortsette varmrøkingen til tonene av de amerikanske super-proffene Goldings, Bernstein og Stewart.
Swingende
Organist Larry Goldings, gitarist Peter Bernstein og trommeslager Bill Stewart er gamle kompiser, og har hver for seg og sammen spilt med svært mange av jazzens og popmusikkens store navn. Som trio er de en fintarbeidende, uopphørlig svingende liten arbeidsgruppe, og de formidlet med denne selvfølgelige autoriteten som bare lang fartstid og fulle ferdigheter gir.
Saken fortsetter under bildet.
SUPERTROMMIS 2: Bill Stewart. Foto: Terje Mosnes
Men med all respekt for de glitrende håndverkerne Bernstein og Goldings, må jeg si at det var trommeslager Stewart som ble det stor lytterkicket for meg. Teknisk slepen, musikalsk panoramisk og med en swingmotor som aldri fusker, er han i mine ører en utøver fullt på høyde med sine mest navngjetne kolleger, og å høre ham i så vel originalmateriale (bl.a. hans egen «Don’t Ever Call Me Again») som standardtolkninger («I’m in the Mood for Love», «Every Time We Say Goodbye») var stort. En kveld med både Paolo Vinaccia og Bill Stewart i aksjon – hvilken vidunderlig reparasjon av de foregående dagers buekorpsgnagsår for oss trommespill-elskere.
For de yngste
Tidligere på søndagen hadde Good Time Charlie og 9 grader Nord gledet Nattjazzens yngste publikum, mens det øvrige kveldsprogrammet også bød på Bergen Ungdomsstorband og byens egen Marthe Wang med band før trioene overtok.
Saken fortsetter under bildet.
HJEMMEBANE: Marthe Wang i Røkeriet. Foto: Terje Mosnes
Søndagens siste konsert sto den franske fiolinisten Régis Huby og hans Equal Crossing-kvartett for, og når Nattjazz nå tar fatt på de siste seks dagene, skjer det med Poesidigg og eksamenskonserter i dag, en sterk engelsk-orientert tirsdag med bl.a. Courtney Pine og Laura Jurd, og deretter fullt kjør fram mot festivalslutt natt til søndag. Måtte høytrykket holde, gjerne ute, men aller helst inne.
