Trio-triumf og kvinner som kan

Sola skinner, billettsalget blomstrer, musikantene spiller og konsertene diskuteres i heftige ordbyger over fulle kafébord.  Ølkranene hvisler og bankkortene gisper ­– det er festivalstemning i Molde.
Torsdag morgen og halvveis i den 57. Moldejazz er det utvilsomt ekkoet av onsdagskveldens utsolgte triokonsert med Pat Metheny, Arild Andersen og Gard Nilssen som synger i publikums sinn. De tre møttes i låter av Metheny (bl. a. «Question and Answer», «Travels» og «Song for Bilbao»), Andersen («Mira», «Science») og Ornette Colemans «Police People», og som trio framsto de smack dab i selve spenningspunktet: Godt nok innøvd til å etablere autoritet i fellesformidlingen, men samtidig som så ny og uprøvd at nerven dirret påtakelig.
For riktig nok er det jazzmusikeres fordømte jobb å beholde kreativiteten også når de må operere i utkanten av sin musikalske komfortsone, men én ting er teori, noe annet er å ta utfordringen i praksis: Lage stor og hittil uhørt musikk foran et publikum som har betalt 690 kroner billetten og kan nummeret til sin indre musikkforbrukerombudsmann utenat.
Saken fortsetter under bildet.

Annerledes?
Nå ble det aldri bruk for det nummeret. Gitarist Metheny, kontrabassist Andersen og trommeslager Nilssen hentet fram de tekniske og følelsesformidlende ferdighetene som har gjort dem kjent og respektert hver for seg og i andre settinger, og føyde dem suverent sammen i en musisering som bar i seg alt man med rimelighet kan forlange. Kanskje låt alle tre bittelittegrann annerledes enn vi er blitt vant til å høre dem, i så fall åpner det seg interessante spørsmål om hvorfor? Var det fordi Andersen/Nilssen spilte sin amerikanske venn god på andre måter enn andre (amerikanske) triopartnere har gjort? Fikk Methenys tilnærming Andersen til å velge andre løsninger enn han ville gjort i sin egen trio? Hvordan hadde Metheny/Andersen-aksen påvirket Nilssens valg i løpet av trioens korte øvetid?
Tja? Slike spørsmål får musikkens mikroanalytikere eventuelt bale videre med. Det jeg og noen hundre andre hørte var uansett frisk, dynamisk og begeistrende triomusisering, utfordrende nok innenfor tonalitet og «time», og med så mye lekenhet i virtuositeten at jeg som lytter aldri sluttet å smile mens den pågikk.

Abstrakt
Før vi kom så langt som til onsdagskvelden, hadde residerende artist Vijay Iyer satt solid preg på tirsdagen med to duokonserter. Sammen med pianistkollega Craig Taborn og to store Steinway’er utforsket han flygelets klanglige irrganger innenfor rammen av et rimelig «abstrakt» tonespråk, og med flygel, el-piano og elektronikk som instrumentarium gikk han i dialog med trompeteren Wadada Leo Smiths følsomt ekspressive ytringer i en konsert som reflekterte deres felles album «A Cosmic Rhythm With Each Stroke».
Heller ikke dette er lettlyttet musikk selv om den på sitt vis er melodiøs, og den lille bølgen av lettelse som gikk gjennom et strilyttende publikum da duoen etter en time la ut noen bluestakter, fortalte med all tydelighet at «frikvarteret» ble verdsatt.

Én skala
Teamet (Mangelen på) Jenter i jazzen er verken nytt eller ferdig snakka, men Moldejazz har i løpet av tre dager levert noen innlegg som er verdt å notere seg. Et av dem er at Hanna Paulsberg ledet sin utmerkede kvartett gjennom en konsert som til fulle fortalte hvilken eksepsjonelt bra saksofonist hun er på sin musikalske favorittbane; et annet er hvordan hun, Kirsti Huke, Marianne B. Lie, Hildegunn Øiseth og Sissel Vera Pettersen med største selvfølgelighet og full autoritet gjorde jobben i Espen Berg/Trondheim Jazzorkesters «Maetrix»-oppvisning på Moldejazz’ åpningsdag.
Et tredje er konserten med «Woman to Woman», det USA-baserte, internasjonale bandet med pianist Renee Rosnes (med far fra Hareid) som musikalsk leder, fabelaktige Cécile McLorin Salvant som sanger og klarinettist Anat Cohen, trompeter Ingrid Jensen, saksofonist Melissa Aldana, bassist Noriko Ueda og trommeslager Allison Miller som øvrig besetning. Denne septetten presterte en forrykende konsert, fundert på standardmateriale, og satte, sammen med sine allerede nevnte norske kolleger, en definitiv dolk i hjertet på det forslitte uttrykket: «Bra spilt til å være jenter/damer/kvinner.» To-skala-tiden er over, fra nå av heter det «bra» eller «ikke bra» uansett hvem som trakterer instrumentet, og takk for det.
Saken fortsetter under bildet.

Tuba-topp
I går leverte også Daniel Herskedal og hans kvintett en strålende konsert med musikk basert på tubaisten/basstrompetistens originale, Midt-Østen-influerte repertoar kjent fra albumene «Slow Eastbound Train» og ferske «The Roc». Med pianist Eyolf Dale, perkusjonist Helge A. Norbakken, cellist John Ehde og bratsjist Bergmund Skaslien på laget har Herskedal, som spilte vel så mye basstrompet som tuba, en original og uhyre klangfargerik palett til disposisjon, og framstår nå mer og mer som en komplett komponist/instrumentalist/bandleder.

Uenighet
Hva så med veteranene Herbie Hancock og Terje Rypdal og deres konserter med Lionel Loueke, Terrace Martin, James Genus og Vinnie Colaiuta (Hancock) og Ståle Storløkken, Nicolai H. Eilertsen og Pål Thowsen?

Dette er de to konsertene som har vakt størst uenighet og hetest diskusjon i festivalkretser. Der noen fant Rypdal genial og overveldende, fortalte andre hoderystende om volumsjokk og tomhet, og Hancock høstet liknende reaksjoner: «Kjedelig funk» og «fortsatt fenomenal pianist».
Selv må jeg medgi at mange konserter med de to stilskaperne har etterlatt meg i atskillig mer løftet stemning enn denne gang. Bare glimtvis fikk jeg gitaristen Rypdal og pianisten Hancock slik jeg liker dem best, resten druknet i ulike former for musikalsk forglemmelighet. Men kanskje handler det mer om smak og behag, og det (muligens) urettferdige ved å forlange/forvente at stilskapende musikere, som la grunnlaget for sitt fortjente ry for flere tiår siden, skal passere den lista de den gang la med god margin også i 2017?
Selv om vi altså har en Arild Andersen som egentlig driver med akkurat dét, hele tiden?

Terje Mosnes (tekst/foto)