Trio, min Trio

Den snakker direkte til meg. Som en sammensatt henvendelse der de bakenforliggende følelsene ikke er åpenbare. Energinivået i Kristoffer Alberts´ saksofonuttrykk er konstant. Musikken låter smidig og elastisk. Zanussi 3 har satt av hundre sekunder for å oppnå god kontakt. Det er åpningssporets varighet på det nye albumet «A Keen Beast». Det er denne utgivelsen trioen er på Kafe Hærverk for å markere.

Jeg ble brå-fan av bassist og komponist Per Zanussi for et par tiår siden. Zanussi 5 og deres album fra 2005, med Kjetil Møster, Rolf-Erik Nystrøm og Eirik Hegdal på saksofoner og Per Oddvar Johansen på trommer, fikk følerne mine til å reise seg. Så var det vel Wibutee, helt tilbake på 90-tallet, som brakte Zanussi-navnet opp i front, og siden har det blitt mange sterke frontalopplevelser med bassisten Per. Den som ikke har hørt vår mann i Trespass Trio, har mye til gode, og den som ikke har opplevd basspillet i Eyolf Dale Trio, må se og få gjort det. Sist jeg opplevde Per Zanussi på scenen, var da han bidro på noen av stykkene til Juliana Venter og Rolf-Erik Nystrøm, en fabelaktig kveld på Victoria for noen uker siden.

– Vi har sluppet en plate med denne trioen. Vi skal spille litt nytt og noe gammel musikk, sier bassisten, før den klare lyden og den lettbente melodien tar tak. Dette er ikke vanskelig. Det er varmt tiltrekkende og nydelig levert. Med samstemthet og balanse i det de gjør. Jeg er inne i materialet lenge før noen av de tre har rukket å få perler i panna. Kristoffer Alberts er anfører gjennom de første utladningene. Den nerven som kan definere god jazz, vibrerer i det lille orkesteret. Zanussi 3 setter standard for kvelden i første runde. Bredden av uttrykk og de varierte bevegelsene i Alberts-spillet kommer som selvfølgeligheter. Og så er det denne mindre-er-mer måten i Zanussis basspill. Den preger innholdet, tjener temperaturen og har karakter. I triosetting blir det raskt rom for bassolo, og det er fravær av overdådighet og eksplosivitet som fargelegger det gode inntrykket.

Det ligger mye erfaring samlet i kveldens modne spill. Per Oddvar Johansen er pådriver, utsmykker og eminent lytter. Sidemannen min sier at spillet hans fikk han til å tenke på Fela Kuti for et øyeblikk. I pausen mellom de to settene snakker vi om hvordan Zanussi 3 står i tradisjon, på helt egne bein. Vi har begge rukket å tenke på Coltrane, men er enige om at Hærverks trio ikke lar seg båssette.
Johansen spiller med hendene, uten stikker. Det vugger finstemt og er godt bygget. De lyriske stemningsdragene følges av energisk trøkk. Dette klassiske og nakne formatet fordrer musikerstørrelse for å la seg fylle med tyngde.

Så tenker jeg på akustisk velvære og har det såre vel i det som omgir oss. Det er fløyel og sang i Kristoffers tone, men også hyl og snatring. Han får spillet til å leve, uten å gjøre nummer av tekniske prestasjoner. Det flyter og flytter seg så du tror på det du hører. Så spiller de tittellåta fra den nye plata. Den er deilig gjenkjennelig, men også forfriskende nyskapt. Den lett svingende driften løfter opplevelsen. Det er fint å høre noen som ikke må ty til ytterkantene for å gjøre inntrykk.

Det andre settet starter med «Ny latin», for det er vel det Per sier. Jeg registrerer at trioen ikke har blitt noe dårligere etter pausen. Zanussi og Johansen tar rommet i finstemt duett, får det til å låte både tett og transparent. Vi reiser på første klasse og har det deretter.
– Er det meg nå, spør Per Oddvar, før han starter en hissende virvel og gjør en vispende avdeling. Når de to andre kommer inn, er det den åpne formen og de luftige dragene som settes i spenn. Delikate sløyfer med innebygget motstand. Flertydighet og stadig nye kurver å bli med inn i. Alberts får applaus fra Gard Nilssen og Eyolf Dale som sitter på første rad. Ledigheten i trioens spill er eminent. Dynamikken gjør fasadene spennende. Man kan bli bortskjemt på god norsk jazz for tida. Den tendensen forsterkes her i kveld. Som ekstranummer får vi en utadvendt liten fortelling, skrevet til Kongsbergfestivalen for et par år siden.