FESTIVAL: Det norske jazzpublikummet og Belonging hører sammen, men like gjerne på kroa som i Aulaen
Av Audun Vinger
Idet jeg ankommer Universitetets Aula og ser en allerede fullsatt sal, blir jeg oppmerksom på totebagen min som jeg blir tvunget av vaktene til å henge i garderoben. Det er en reklameveske for utstillingen «Jordsvingninger» på Munch, en skarp og anbefalt utstilling om naturglede, indre naturkrefter og krystallisasjonsfilosofi i Edvards kunstnerskap. Hovedrommet er en slags gjenskaping av de første ideene han hadde til frisen som alltid imponerer der inne i Aulaen. Utstillingen har samtidig høstet noe kritikk siden rommet også er åsted for en lydinstallasjon av Deathprod – noe som har skapt debatt om musikk og lyd forringer kunstopplevelsens egenart i en hverdag preget av støy. Vel, det man i hvert fall kan si er at de mektige verkene på alle veggene inne i Aulaen gjør noe med opplevelsen av de konsertene som en sjelden gang arrangeres der inne. Ja, det blir mer høytidsstemning av å være der, men bildenes innhold kan også anspore til mer kosmiske oppfatninger av lydene som en gruppe mennesker fremfører på scenen i enden. Det er et viktig rom i jazzhistorien, med epokegjørende konserter fra jazzhøvdinger som Charles Mingus, Thelonious Monk og Charles Lloyd. Det er også blitt brukt av Oslo Jazzfestival på en rekke av deres «finere» konserter. Og det er unektelig opphøyet stemning der inne – dette er ikke hverdagslig. Det er også fint å kunne se opp og oppleve bandet som speilet i taket.
Om jeg ser meg rundt vil jeg oppdage en forskjell fra tidligere konserter denne uka – der deler av publikum på de forrige konsertene har sett ut som Billie Eilish og Marstein, er det her fine perlerader av sølvpelser av alle kjønn. Jeg hilser raskt på tidligere kulturminister Ellen Horn og jazzpresident Jan Ole Otnæs – to av de mange her inne som har en tett forbindelse til plata og musikerne som skal feires. Vi snakker her selvfølgelig om den ene av to legacy-konserter på årets festival. Den første, gjenforeningskonserten med Masqualero rakk jeg dessverre ikke siden jeg satt på Haugesund flyhavn og ventet da de gikk på scenen. Men 50-årsjubileet for Belonging, den største «norske» jazzplata noensinne og en virkelig tidsåndmarkør som samtidig har vist seg slitesterk, måtte man bare få med seg. Og det selv om jeg er kraftig ambivalent til slike gjenskapninger som jeg føler noen ganger strider mot selve jazzens natur. Mange musikere er nok enig i dette, samtidig som det kan være artig å spille låter man elsker, og det er en viktig og profilert jobb.
Vigleik Storaas. Foto: Toril Bakke/Oslo Jazzfestival
Hvordan kan man «legemliggjøre en nasjonalskatt», for å bruke festivalsjef Line Juuls ord fra åpningstalen? Vel, det var lettere å slappe av og senke guarden når man visste at det var Hanna Paulsberg Concept som fikk oppdraget, riktignok med veteran Vigleik Storaas i stedet for Oscar Grönberg på pianokrakken. Storaas er en av de mest jazzete pianistene her i landet, og bidrar med egen signatur om enn han tok oppdraget om å legge seg inntil Keith Jarrett seriøst.
Hanna Paulsberg har stått inne i denne salen tidligere og hyllet Dexter Gordon, bassist Trygve Waldemar Fiske har spilt her med Solveig Slettahjell, men jeg tror det er første gang den vakre villmannen Hans Hulbækmo har pirket på hi-haten her inne. Han gjør en svært god figur og får høyest applaus, om enn skjorta hans er en anelse mer kremgul enn de andres hvite. Han spiller stundom med hodet på snei, kanskje som en underbevisst hyllest til Jon som lagde alle de intenst minneverdige groovene på denne plata. Det er i alle fall fett som få å høre på Hulbækmo spille – han er fantastisk.
Foto: Toril Bakke/Oslo Jazzfestival
Altså, Belonging er en plate man har hørt kanskje hundrevis av ganger i årenes løp, man kan den inn og ut. Noen rader bak meg ser jeg tidligere festivalsjef Øyvind Larsen, som visstnok har et ettermiddagsrituale som kalles Belonging-fredag og som initierte denne konserten. Om de velger andre toner eller ikke spiller «akkurat som på plata» kan det for utrente ører kjapt virke som at de spiller «feil», men bandet velger heldigvis å tenke sjæl, omkalfatre noe på låtene og arrangementene, og bare la hovedtemaene være som de er. En av mange grunner til platens popularitet er jo at det er svært fengende popmelodier, medrivende grooves og smektende melodier. Noe som dessverre er en mangelvare i den ellers helt perfekte norske jazzen av i dag.
Disse kjente elementene forblir intakte, men de gjør heldigvis også mye nytt og suget av eget bryst. Spesielt i «The Windup» lar de det bøyes og strekkes, med humoristisk luremus-tema og gode greier. De vakre låtene får hjertet til å banke, men de styrer heldigvis ikke unna albumets mer vrange sider.
For å være ærlig har jeg i dag nok et langt tettere forhold til Paulsbergs tone enn jeg har til Garbareks sådan. Den er ikke like ikonisk, ennå, men den berører meg dypt og det er allerede flere år med assosiasjoner til den – og det er en nytelse å høre henne spille akkurat disse låtene. Paulsberg er en av de store i norsk jazz nå, og er omgjengelig nok til å fremføre musikk som tiltaler mange. Hun lager mer interessant musikk selv, og å høre disse fire tolke Belonging er i disse ører faktisk langt mer givende enn å høre Garbarek fabelaktige spill med det suboptimale bandet han holder seg med.
Foto: Toril Bakke/Oslo Jazzfestival
Så er spørsmålet om det blir skikkelig jazz. Det er et uhyre utfordrende lokale lydmessig, og tross heltmodig innsats fra lydtekniker Lavoll er det litt grums i den ellers velspilte bassen og ellers vanskelig å leve seg skikkelig inn i låtene. De vakre går greit, men jeg ser at det er få hoder som nikker selv om det svinger som faen der oppe. Man får kanskje litt sosial angst av å være der inne, det er ingen særlige utrop underveis. Det er først etter en vidunderlig saxsolo i «Long as You Know You’re Living Yours» at det kommer spontan applaus uten at det er stille først. Aulaen er vakker, men man kan eller tør ikke sitte og hytte vellystig med neven når Vigleik, Trygve & Hans låses i en deilig groove. Det blir litt kirkekonsert-aktig når spillet egentlig inviterer til å oppleves på jazzklubben. Det var jo fortsatt oftest slik denne musikken kunne oppleves i sin samtid.
Derfor, og av respekt for jazzens indre kjerne, smyger jeg meg ut før ekstranummeret som ble «So tender» av Jarrett – jeg var fornøyd og glad over opplevelsen, det var vellykket men kanskje uten framtid. Det var på tide å komme seg opp på Herr Nilsen igjen.
