Trenger ikke å bli bedre
De sprenger seg ut av tradisjonen og gir oss det neste.
Det fins noen artister der ute som kan få begrepet tradisjonell til å skifte innhold. Fra å romme tilbakeskuende, konservativt og traust, til å favne friskt, fornyet og vitalt. I den omfattende katalogen til plateselskapet Clean Feed som gjennom de siste årene har vært et av Europas viktigste, har Friends & Neighbors satt viktige merker. Både «Hymn For A Hungry Nation» (2014) og «What´s Wrong?» (2016) løfter fram arven etter Ornette Coleman og Archie Shepp, men måten det gjøres på, er framsynt. Nå er det knapt mulig å gå inn i jazzen uten å tråkke i tradisjon. Derfor er det så viktig at noen klarer å danse i den, at noen får tradisjon til å høres nåtidig ut.
Jeg skal ikke begi meg ut på å forklare hvorfor de fem i Friends & Neighbors lykkes så godt, men de har noe til felles som er slående. De gangene jeg har hørt dem på scenen, i mange forskjellige sammenhenger, har hver og en demonstrert sterk tilstedeværelse og evne til å heve seg. André Roligheten, tenorsaksofon og bassklarinett, Thomas Johansson, trompet, Oscar Grönberg, piano, Jon Rune Strøm, bass og Tollef Østvang, trommer er alle pilarer i den norske samtidsjazzen, og når de samler seg, låter det naturligvis mildt sagt bærende. Det handler virkelig ikke om tekniske ferdigheter alene. Det er innmaten som skinner.
I møtene med de åtte sporene på «What´s Next» slår det meg at smidighet ikke trenger å være glatt. Den litt rufsete kvaliteten som er nedfelt i temaer og melodier, er spirituell. La oss starte med andresporet «WLB». Tospannet Johansson og Roligheten tømmer lydposen og sender fra seg linjer som blir stående av seg selv. De låter like bra samlet som de gjør hver for seg. Hvis du har lurt på hva spenst er, så søk svar her. Den store tradisjonen synger i bakgrunnen, som et stort kor av fine påminnelser. «WLB» kan også tjene som illustrasjon på hva de tre andre medlemmene i bandet er bygd av. Pianist Grönberg kler åpningen med klangtyngde og følger Johansson som en ilter skygge. Er en klar pådriver. Pianoet steller i stand mye av den uroen denne musikken kler. Og så er det rytmeseksjonen. Strøm og Østvang er kreative drivhjul og bærere av selve tyngdepunktet. Hvis vi går til «Torleifs Blues» havner vi et helt annet sted. Fargen er over i blått, og tempoet er lagt til saktmodig. Strøm bruker buen med alvor, og Johansson blåser vemod. Sporet fungerer som kontrast til kraftsalvene, og skaper variasjon i helheten. Det er Roligheten, Strøm og Grönberg som har skrevet låtene.
«What´s Next?» er spørsmålet. «What´s Next» kan også være svaret.
