Tre søyler – tre generasjoner
Disse møtene mellom bass, trommer og saksofoner byr på godsaker.
Hadde jeg vært trommeslager med improvisatorisk sinnelag, ville drømmen min ha vært å spille i trio med John Butcher og Barre Phillips. Det kunne iallfall ha vært én av drømmene. Det er fordi disse to henger så høyt og har for vane å formulere seg både distinkt og troverdig. Som om de alltid har en fortelling å meddele og får fortalt den med varm kreativitet. Den kvaliteten jeg sikter til, er ikke til å ta feil av. Jeg har hatt virkningen av den i meg utallige ganger. På vei hjem – «neste stasjon Tøyen» – fylt opp av kveldens impro-musikalske lykketreff.
Jeg syns for øvrig at Barre Phillips og John Butcher skal være glad for at de får spille med Ståle Liavik Solberg. De kan trenge en god lytter og en trommeslager som kan overraske dem begge. En som kan holde tilbake der musikken ber om det og ta rommet der det byr seg fram. Lage lyd som forfrisker. Det går en spent streng gjennom den musikken trioen skaper på «We met – and then». Sånn gir kraften seg til kjenne. Den kan like gjerne oppleves i det lavmælte som i det høylytte. Det er nerve og ikke volum som nærer opplevelsen av den.
Ståle Liavik Solberg og John Butcher gjorde en duokonsert i München i 2018. Der spilte også Barre Phillips som hadde nytt soloalbum på ECM å lansere. Da ville det seg sånn at det ble triospill som ekstrasett. På Blow Out! festivalen i 2019 møttes de tre igjen. Det er opptak fra disse to konsertene som kan høres på «We met – and then». Trioens musikk har mange væremåter, et bredt sett av trekk og uttrykksformer. Det språket vi hører, er godt kjent, men måten det lever på, er styrt av trioens poetiske håndlag og samstemte trinn. Mens jeg sitter og hører på albumet, kommer jeg til å huske på en uttalelse fra Eddie Prevost: -Ingenting er mer dødt en gårsdagens improvisasjon. Den kan gjenfinnes i Gary Peters´ bok «The Philosophy of Improvisation». Prevost reflekterer over hva som skjer med lytteren som utsettes for impro på plate. Som får gjentatt improvisasjonen flere ganger. Og hva skjer med musikken? Derek Bailey mente at improvisasjon med fordel kunne glemmes etter at den var spilt. Poengterte, filosofiske paradokser fra to størrelser som har dokumentert mye fri impro.
Jeg oppfatter den dokumenterte improen som et tilbud om å dykke. Når jeg lytter til «We met – and then», gjentatte ganger, kommer jeg ned i musikkens kriker og kroker. Da kan den åpne seg på andre vis enn den kanskje gjør i det ene møtet du får på konsert. Jeg lever veldig godt med begge varianter. Der og da – og siden. Den gode improen er venn med repeat-knappen. Butcher, Solberg og Phillips´ spontankompositoriske evner er så velutviklede at de bærer mange runder. Jeg finner kvalitet i det faktum at musikkopplevelsen endrer karakter gjennom omdreiningene. I femte runde med sporet «Zero Tolerance» åpnes nye luker. Denne trioens musikk tåler overskridelse av det efemeriske. Ja, den kler det.
