All Ears – Victoria, Nasjonal jazzscene, lørdag 11. januar 2020

Tre bra innslag og en maktdemonstrasjon

Programmet for kvelden er i balanse og faller i så måte fint inn i All Ears-tradisjonen.

I år har arrangørene gitt All Ears en ny vri. De har komponert et program med fire innslag og presentert dette i tre byer: Bergen, Trondheim og Oslo. Jeg vet ikke om det kan kalles en festival på hjul, men jeg er helt sikker på at jeg allerede savner det gamle konseptet med flere kvelder på rad. At All Ears prøver ut nytt og er i bevegelse, er både sunt, riktig og noe vi applauderer, og vi vet jo alle at innhold trumfer form.

Den siste av de tre kveldene er lagt til Oslo, og det er Stine Janvin som er første innslag ut. Hun står midt i rommet på Victoria og bruker stemmen som utgangspunkt for utforskning av lyd. Hun foretrekker åpenbart kjølighet og intensitet. Jeg liker egenarten i sounden hennes, og jeg føler meg presset av overdådigheten. Strobelysene som akkompagnerer Janvin, hever ikke akkurat temperaturen, men kuldegrader kan også være bra for opplevelse. Musikken har et tydelig rytmisk fundament. Hadde Janvin spedd på med bass, ville det blitt klubb. Sånn er det med disco for frisjeler. Hun varierer uttrykkene og tetter etterhvert rommet. Punktum settes med stemmen, helt avkledd og alene. Det korte settet er både intenst og interessant.


Stine Janvin. Foto: Juliane Schütz/AllEars

Guro «Dyna» Moe Revolution Sextet bretter ut et veldokumentert register og låter like revolusjonært som en nostalgisk reisende i sikkerhetsnåler og hanekam. Det betyr ikke at Moes orkestermusikk er uten interesse. Hun har med seg Alexandra Buschman-Román og Danishta Rivero fra Oakland-bandet Las Sucias og Singapore-rockerne Cheryl Ong og Vivian Wang  fra The Observatory, samt Ane Marthe Surlien Holen på perkusjon. Bandet stiller seg i en tradisjon der punk, industri, støy, impro og samtidsmusikk trenger seg sammen, og på sitt beste leverer sekstetten nerve. De kontrastene de pynter musikken med, artikulerer innholdet og gir pusterom. Jeg tenker meg Guro Moes basspill som det motsatte av Steve Swallows, men hyl kan også være poesi. Vi blir påspandert performance. Bassisten ikler seg et sølvteppe og beveger seg inn blant publikum, mens lyden tar merker av det. Det er noe for øye, så vel som øre. De seks musikerne gjør fine figurer og er til stede i det de gjør. Energien er så rå at bandet kan forsvinne inn i sin egen masse. Klage, gråt og fortvilelse, kanskje! Det er iallfall ikke lyset som dominerer. Musikken treffer åpenbart publikum. Bifallet er raust.


Guro «Dyna» Moe Revolution Sextet.  Foto: Juliane Schütz/AllEars

Tredje innslag er interessant. Den engelske fagottisten Mick Beck er hentet inn, sammen med den tyske cellisten Elisabeth Coudoux og pianist Shih-Yang Lee fra Taiwan. Trioen spiller fram et fint brudd i kvelden, et velproporsjonert kammer jeg trives i.


Beck/Coudoux/Lee. Foto: Juliane Schütz/AllEars

De beveger seg sømløst gjennom partiene som kan preges av det finstemt melodiøse, så vel som det styggvakre. En gnien og gnidd cello møter lyden fra innsiden av et flygel. Det er Becks trevarme lyd som står i sentrum og gir uttrykket snev av egenart. Det musikalske innholdet i denne tredje avdelingen har heller ingen veldig originalitet, men det holdes fint oppe av godt indre liv. Måten kveldens fire sett er satt sammen på, fungerer bra. Nå er vi klare for kongene på haugen.


Supersilent. Foto: Juliane Schütz/AllEars

Man skal ikke komme forutinntatt på konsert. Øvelsen går ut på å nullstille seg, men jeg står gjerne fram med hva jeg gledet meg mest til i kveld: selveste Supersilent. Sånn kan det være med gamle favorittband. Ståle Storløkken, Helge Sten og Arve Henriksen setter seg pent ned rundt bordet sitt og legger ut en dyp basstone som gir varsel om det som skal komme. Lyden levner ingen tvil om hvem som befinner på scenen. Supersilent har utviklet sitt helt egne vokabular, samtidig som de stadig unngår å gjenta seg selv. Et bedre kompliment kan jeg vanskelig gi dem, og det er nettopp denne kombinasjonen og evnen som tar meg i kveld også. Henriksens trompet er like viktig for musikkens levemåte som det arsenalet av lyd som produseres av de andre to. Dynamikken i samspillet har ikke fortapt seg i løpet av årene. Det har heller ikke den massive vekten de pumper fram. Helvetesfunk i det ene øyeblikket og eksplosjon i det neste. Det er krig over bordet, og den lar seg nyte. Subtilt og grovt i samme veiv. Noe dypt menneskelig. Jeg pleier å være sliten og fornøyd etter møter med denne trioen. Slik blir det i kveld også. Supersilent har kanskje fått grå hår, men du verden som det kler dem. Takk til All Ears!

Fra forsiden

Meld deg på vårt nyhetsbrev