Tradisjon og fornyelse
Naturmystikk og skogfinsk ulverune får inngang til vår tid.
Det er et finstemt alvor i det Sinikka Langeland byr oss. Du trenger ikke gå lenger enn til coverbildet av ulven og furua for å få kontakt med det. Det kommer langveisfra og kan fremstå som en truet størrelse i den underholdningsmettede kulturen vi lever i. Stemmen fra Finnskogen har noe å formidle om menneskelig eksistens, fra villmark, myte og gammel visdom. Hun er påvirket av den norske folkemusikkens sangtradisjoner, men har utviklet et helt eget uttrykk. Det er førti år siden Langeland oppdaget kantelen, det finske nasjonalinstrumentet som har blitt hennes redskap og merke. På «Wolf Rune» spiller hun tre forskjellige utgaver: En 5-strenget bygget av Keijo Säteri, en 15-strenget bygget av Erkki Okkonen og en 39-strenget bygget av Hannu Koistinen. Sinikka Langeland har skapt et eget verdifullt felt.
Når hun bruker buen på instrumentet, blir man invitert tilbake i tid. Lyden får meg til å tenke på Mauritz Hansens skildringer i «Luren» og den bevende klangen fra tonene i Kivledal. Ikke fordi Langeland er nasjonalromantisk anlagt, men fordi hun forvalter et uttrykk å fortape seg i. Toner av lyst og klage. Albumet har mange sterke spor, og jeg har lyst til å starte med «Don´t Come To Me With The Entire Truth». Det er Olav H. Hauges «Kom ikkje med heile sanningi». De opptakene som fins av Hauge der han selv leser diktet, viser hvordan innholdet i teksten kan kles nakent. Stor poesi klarer seg ofte best uten musikk, men Sinikka Langeland behersker en form og viser en ydmykhet og styrke som tjener den vakre og tankevekkende teksten. Den stillferdige flyten i musikken speiler Hauges visdom. Når Langeland synger, får diktet preg av noe overlevert, eller tradert.
Jon Fosse er en annen av Sinikkas poeter. I prosjektet «Vind og Sol» har hun tonesatt flere av diktene hans. På «Wolf Rune» er Fosse representert med «Row My Ocean», eller «Ro mitt hav». Langeland gir diktet en drakt som farger innholdet og vekter enkeltpassasjer. Det gir en personlig inngang til Fosses livsanskuelser. «Blåhvalens auge» er skrevet av Langeland, og «Da je var skogen» stammer fra mystikeren Meister Eckhart. Tittelsangen «Ulverune» kommer fra Poul Pedersen Øieren, Brandval Finnskog (1808).
Kantelene risler og sildrer og beveger seg med smidighet. De henvender seg helst i det stille. Inderligheten er gjerne knyttet til sangen, og de store skogene korer liksom bak i Langelands musikk. Eller kanskje det er uttrykkene hennes som tar oss ut mellom trærne. Hun lykkes iallfall med å skape helt egne rom, der undring og ettertanke har naturlig plass. Det er luft i musikken og fin avstand mellom tyngdepunktene. Den blå understrømmen som drifter folkemusikken, enten den kommer fra hardingfele eller du finner den i lokk, får også tilsig fra kantelen. Ja, Sinikka Langeland formidler fra innsiden av denne enestående atmosfæren. Den har århundrene på sin side og tåler å bli lekt med. «Wolf Rune» fanger inn tradisjoners møte med kreativiteten. Sinikka Langeland har aldri vært mer til stede i sitt eget.
