På bildet over: Øyvind Skarbø – trommeslager, komponist og leder for Bly de Blyant
AV: TERJE MOSNES (tekst og foto)

I Bergen er Nattjazz godt i gang med siste del av den lange festivalen. Tirsdag kveld, etter at nok en gruppe studenter fra Griegakademiet hadde spilt sine eksamenskonserter, var det først Vijay Iyer Trio, deretter Bly de Blyants tur til å innta Sardinen-scenen, med to svært ulike og på hver sin måte engasjerende konserter som resultat.

Elastisk
Vijay Iyer (piano), Stephan Crump (kontrabass) og Marcus Gilmore (trommer) har 12 år bak seg som trio, og trioen har på en måte vært stolpen i Iyers mangslungne vei til toppen av amerikansk og internasjonal jazz. Den 43 år gamle amerikanske pianisten med indisk-tamilsk familiebakgrunn kom til Nattjazz med musikken fra det ferske trioalbumet «Break Stuff» som tyngdepunkt på settlista, og trioen gjorde det raskt klart at banduttrykket ikke bare var knallsterkt og knirkefritt sammenføyd, men også så elastisk at grensene for individuell utforsking av melodiske, harmoniske og klanglige muligheter nærmest var opphevet.
Dermed fikk vi forløp med super-komplekst samspill servert som om det handlet om den enkleste sak av verden. Friheten ga seg også utslag i bl a et trommespill så rikt at det ble som en konsert i konserten for den som valgte å konsentrere seg om det i lengre perioder. Iyer selv benyttet friheten til å skifte sømløst mellom rollene som melodifører, dialogpartner, «rytmeboks»-akompagnatør og tenksomt musiserende oppdagelsesreisende i melodienes og harmonienes frodige underskog, og viste seg som ventet som en musikant med fingre (og ører?) i så vel jazztradisjonen som i deler av klassisk musikk, samtidsmusikk og samtidig popmusikk.

Fullmoden
Mye har vært sagt og skrevet, også av undertegnede, om Vijay Iyer som fornyer av jazzen og pianotriotradisjonen. Etter å ha hørt ham og trioen på Kongsberg i 2012 antydet jeg «starten på en ny jazzdialekt» (Dagbladet), og i går, tre år seinere, mener jeg bestemt å ha fått inntrykket bekreftet. For første gang opplevde jeg at Iyer hadde lagt vekk all hang til overdreven «fort og vanskelig»-pianisme til fordel for en fullmoden, trygg formidling uten hektisk hastverk, og det gjorde ham så visst ikke til en mindre blendende pianist. Slik trioens musikk oppsto, der han sammen med Crump og Gilmore førte flere musikalske elver sammen til en ny, egenartet strøm, av og til kokende, andre ganger dovent duvende, noen ganger muntert boblende og nesten alltid swingende, var den en flott, krevende og engasjerende lytteopplevelse som etterlot en form for «state of the art»-følelse da bandet hadde gått av etter en usedvanlig stilfull takk-for-oss-tale av Iyer.

Utfordring
Å overta Sardinen-scenen bare noen korte omrigg-minutter etter Vijay Iyer Trios halvannen time lange konsert ville ha vært en utfordring for hvem som helst. Trommeslager Øyvind Skarbø og hans Bly de Blyant-medspillere Shahzad Ismail (el-bass, synth, perkusjon) og Hilmar Jensson (el-gitar) pluss gjestevibrafonist/perkusjonist Ches Smith fanget imidlertid publikums oppmerksomhet med en vár åpning, og beholdt den gjennom den neste timen i et lavmælt sett der noe lød avtalt og det meste improvisert.

De særs kreative multiinstrumentalistene Ismail og Smith er to tredeler av Marc Ribot’s Ceramic Dog og følgelig samspilte derfra. Bly de Blyant har historie fra 2012 (et tredje album for Hubro er innspilt i disse dager) og gjest Smith fant seg åpenbart bekvemt og inspirert til rette i spennet mellom taktfaste trommefigurer, popmelodiøse strofer og søkende, klangbevisst improvisasjon.
Mer som en løselig forberedt og impro-sugen kvartett enn som en trio med gjest gjennomførte Skarbø, Ismail, Svensson og Smith sitt møte. De lyktes fint i å etablere et både introvert og henvendende nærvær som muligens var en der-og-da-opplevelse for de tilstedeværende, men kanskje også en opplevelse som vil bli vekket til live med det kommende albumet med Smith som gjestemusiker også der. Uansett er Bly de Blyant ett av flere norske eller norskledete band som låter ulikt omtrent alt annet, og når det attpåtil skjer på den gode måten som avføder nysgjerrighet om hvordan musikken kommer til å låte ved neste korsvei, er det bare å vente i spenning.