Tok bølgen for Vågan

Av Audun Vinger

2025 ble litt av et år, og det er enda noen uker igjen å gjøre det verre på. Denne helgen var dog viet triumferende minner, der Trondheim jazzorkester for det som høyst sannsynligvis er siste gang i Oslo, fremførte Ole Morten Vågans materiale skrevet for dem – først utgitt på albumet Happy Endlings, og senere Plastic Wave. Ambisiøse utgivelser med store sosiopolitiske  konsepter og intrikat låtskriving og arrangementer, samt morsomt og fengslende innhold. Jeg har hatt gleden av å se det live flere ganger tidligere. Og nå er det ikke mer. En naturlig konsekvens av at Vågans tid som kunstnerisk leder utløper nyttårsaften, med den veldig spennende etterfølgeren Heida Mobeck som sikkert vil ta det i en helt annen retning. Dette har også vært orkesterets 25-årsjubileum med en rekke aktiviteter, da det var spesielt fantastisk å være vitne til deres uke i Molde der hjertet svulmet over av norsk stolthet og kunstnerisk tilfredsstillelse. Radioprogrammer og jubileumskonsert på NRK, som kan ses her:

I tillegg blant annet Oslo Jazz Circle-symposium og en veldig flott bok kalt Som aldri før, skrevet av Terje Mosnes og med et utsøkt illustrasjonsmateriale. Viktig for ettertiden.

Det kom riktignok en varslet kalddusj med kraftige trekk i lokale støttemidler som anti-gave nylig. Det kan hende at noen av de mer vidløftige prosjektene må hvile en periode til fordel for mer lokal aktivitet. Men det kan sikkert komme noen godt ut av en slik (tidvis) reorientering også. Det slo meg ved ankomst Victoria at det kanskje er en tid for alt – det var et velkjent oppsett musikere, og ganske slankt oppmøte en halv time før konserten. Det bedret seg kraftig, og spesielt var det mange musikere som hadde kommet for å støtte og glede seg over musikken. Men alle musikk-stiler har sin levetid, kanskje denne lekne og muskuløse og triumferende stilen har fått sin periode nå. Jeg kommer uansett til å savne akkurat denne kombinasjonen med musikere – det er rett og slett noe av det beste jeg vet.

Kveldens konsert var heldigvis delt i to (litt for sjelden tosettskonserter i det siste), det er mye informasjon i denne musikken, og hodet har godt av litt luft. Vågan ser overlykkelig ut der han står midt i koket og blander seg i livsfryden. Det må føles godt å ha alle disse musikerne rundt seg som i tillegg responderer på hans utallige 1 2 3 4-opptellinger. Kun The Ramones har nok gjort flere slike enn ham. Hans følelse av time, og kombinasjonen med Zappa-frekkhet og Mingus-finurlighet og strøk av samtidsmusikk og Atomic og noe som er hans eget 100% har gjort dette til en av de sikreste billettene for meg. Musiken har sjel og bounce, og det er i kontakt med samtiden uten å glemme storband-tradisjonene fra Dukes tid.

Foto: Eyvind Fredriksen

Heldigvis har han andre store band han kan oppnå noe liknende med, f.eks. Mirror Image. Det går an å glede seg til fortsettelsen. Utover det avsluttende og sitrende vakre stykket «Plastic Wave», er det vanskelig å trekke ut noen høydepunkt her, materialet er så godt sammen side ved side, låtene utfyller hverandre. Det man noterer for sitt indre er i de tilfellene der musikerne forlater det kollektive og stikker seg litt ut. Spesielt det lange strekket med sanger Sofia Jernberg og trompetist Eivind Lønning – en liten konsert i seg selv var det. Også ganske rørende å se på Lønning smile stolt og støttende av sin Streifenjunko-partner Espen Reinertsen under hans jazzikalske og glitrende solo. Alle de andre saxerne: Møster, Hegdal og Emmeluth hadde alle sine fremstøt der spesielt Møsters blues gjorde inntrykk. Et viktig aspekt, utover Jernbergs vokale akrobatikk og ensemble-spill, er strykerne. Og jeg jubler «äntligen!» som ved Nobelprisen i litteratur når Josefin Runsten på filen og Marianne Badouin Lie på cello endelig får plukket på strengene. De gir viktig tekstur og temperatur til Vågans musikk. Det var også to vikarer denne kvelden, begge på tangenter. Ved flygelet fant vi Joakim Rainer Petersen som passet veldig godt inn med sitt anstrøk av samtidsmuskk-jazz. Ved vintage-orgelet var det Alexander Hawkins, som forsvant litt i miksen men ga god lyd av seg i soloene, spesielt i skummel organisk «plupping» som jeg assosierer med tidlig Pink Floyd og Soft Machine. Han er jo britisk. Alle de andre var også i slaget inkludert lydmester Tor Breivik. Før andre sett dro i gang var det et rørende øyeblikk der Hegdal sneik seg av scenen for å gi ham en gave fra bandet (de hadde gjort en spleis på en ny bassmikrofon) – og en av trommisene Gard Nilssen snakket også med varme om sin bandkompis.
Vi holdt på å synge «Ja må han leva» i takknemlighet for hva Vågan har gitt oss med dette bandet, men han er vel ikke på dødens rand heller. Det blir en aller siste konsert med dette prosjektet på Dokkhuset den 16. desember – og etter det kommer jo alle de andre tiårene der Vågan skal gi av sitt talent og overskudd. Vi ses på konsert, OMV!