Kvintetten Into The Wild Hills gir opplevelse og velvære etter skituren på søndag.
Det er ikke villskap som slår deg i møte med Into The Wild Hills. Like lite som du hører veggdyrene krasle i Skadedyrs musikk eller oppsøker stillheten i rom med Supersilent. Nei, Into The Wild Hills spiller snarere musikk som tar inn skogbryn og lysninger. Stier forbi myrlendte strekk. Saksofonist og komponist Morten Halle og trompetist Gunnar Halle er Wild Hill-kvintettens fullmodne front. Bakom synger bassist Christian Meaas Svendsen, trommeslager Andreas Wildhagen og pianist Helge Lien. Alle som har fulgt norsk jazz siden 70-tallets morgen, kan lese kvalitet inn i en sånn besetning. Modenhet og ungdommelighet på kryss og tvers.
Vi er på plateslippkonsert uten plate, og vi blir invitert inn i et morgengry eller en oppvåkning der saksofon og trompet strekker seg bedagelig og pianoet triller fram lys. Så gås det inn i mykt arrangerte og overraskende smidde linjer, der hele bandet ligger inne. Det er hjerte i dette stoffet. Vi kan høre at det slår. Helge Lien får kveldens første solo, og den kommer med iboende drift, forsterket av bass og trommer som går tett inn og pleier veven. Det er bare godt å lytte til, og det kommer liksom med mening. Musikken tetner til, åpner seg og slipper seg ned. Det som foregår, er levende og fint å tro på. Into The Wild Hills kan ta seg inn mot de frie uttrykkene, anvende alternative teknikker og få musikken til å vende seg innover. Gunnar Halles trompet jamrer seg smakfullt til pianoperkusjon og slagkraft fra bassen.
Motivene skifter. Velklingende minimalisme der piano og bass tar gjerrige steg og trommene dupper med. Temaer knadd smidige før de tar til vingene. Tyngdepunktet forflytter seg rundt i bandet og hver av musikerne får lyset på seg etter tur. Morten Halle introduserer låtene og forteller litt om dem. «At A Chateau Nearby» er til minne om Chateau Neuf og alle de fine konsertene som ble arrangert der. Denne låta skal visstnok ha noe fra Weather Report i seg. Vi som så Joe Zawinul, Wayne Shorter og Jaco Patorius i Chateauet, lar det ikke slippe så lett. Det er mye fint kupert terreng i komposisjonene, varierte landskaper med forskjellig utsyn. I ett område kan Meaas Svendsen og Wildhagen være skarp duo og i annet inngår de i pianotrio med Helge Lien. Så er det der saksofon og trompet går i dialog og bedriver meningsutveksling på tett vis. Det er mye å lytte seg inn i. «En av dem» og «Retro» er fine å være i. Sistnevnte stykke som er skrevet av Morten Halle, er det i følge samme Halle, kanskje noen andre som har laget. Gode lån fra historien er han i så fall ikke alene om å ta opp. «Retro» kommer uansett med et fint alvor og en delikat oppdrift som avføder balanse.
Morten Halle. Foto: Käthe Øien/Kampenjazz
Det er ikke direkte nyskapende jazz vi hører, men hvem bryr seg, så lenge den har gripeevne og berører oss. Som her i kveld. Meaas Svendsen tar fram buen og blir et enmannsorkester. En folketone på vakre avveier. Det gnikker og gnir med intensitet i knirkene. Hele bandet spiller seg over bakkeplan i «The Smell Of The Dog». Det tar av. Morten Halle forteller om flere lån og tyverier. Nå er det Jun Miyake og hans musikk som ble brukt i filmen «Pina» som skal være forelegget. Halles melodier rekker ut begge hendene og er enkle å møte. Enda en gang puster det godt i teatret. Så godt at Into The Wild Hills blir klappet fram til enda et nummer. Det er også vakkert og velspilt og springer ut mellom skyggene fra gamle og gode tradisjoner. Jeg glemte visst å fortelle at det nye Wild-albumet heter Starter Kit.
