KONSERT: De spiller seg tett innpå hverandre og får musikken til å gå opp.
Det var en gang en duo som kalte seg Albatrosh, men det eventyret er ute. I kveld skal vi høre Eyolf Dale og André Roligheten Duo. I 2024 er disse musikerne etablert som to av landets fineste. I løpet av det siste tiåret har de hver for seg, enten som anførere for egne band eller som innmat i andres prosjekter, bidratt sterkt i forgyllingen av norsk jazz. Eller snarere hevet gullstandarden på innholdssiden. Da Dale og Roligheten kalte seg Albatrosh, spilte de seg gjennom en betydelig modningsprosess. De var i begynnelsen av 20-årene da de startet det firhendige bandet sitt, og strekket mellom albumene «Seagull Island» (2009) og «Night Owl» (2014) har sterk stigning. Ja, når jeg hører musikken på «Night Owl», kan jeg krysse av mange stede. Steder der idéene og formasjonene, tonen og karakteren peker i retning av det som skulle komme fra våre menn det neste tiåret.
I 2025 fyller de begge 40. De har nådd en alder som gjerne gagner jazzen. Det har de senest vist med utgivelsene «The Wayfarers» (2023) og «Marbles» (2023). Dales veifarende og Rolighetens klinkekuler står seg blant det beste som rører seg i internasjonal jazz. Intet mindre. Det er ikke rart jeg har gledet meg som en albatrossunge til denne søndagskonserten og er klar som et egg.
Eyolf Dale. Foto: Käthe Øien/Kampenjazz
Det er gnist i musikken fra start. Duoen er sin egen opptenningsved og antenner sitt eget bål, uten å famle med ilden. De åpner med en sang – ja, for dette synger. Jeg kjenner den godt, men tar ikke navnet på den. Det viser seg å være «Duvet Day», åpningssporet på «Night Owl». Den har en meloditrasé som fører innover, og de to leker med den deilige tematikken. Gjør den rikere på innhold og lar den møte seg selv på overraskende vis. Dette er klassejazz slik jeg ønsker meg jazz av klasse. Eyolf og André bytter på å prate mellom låtene. Det gir lun stemning og varm atmosfære.
Det er mye godt stoff i disse musikernes toner. De behandler instrumentene sine som katter og får dem til å male. Kjæler med uttrykket og gjør det vakkert, med halen i været. Det fins også innebygd motstand og grovkornet lek i det som åpner seg. De to har total kontroll på det de gjør og bruker kontrollen til å frigjøre musikken. Den puster uanstrengt og låter innbydende, uansett retningsvalg. Dale pisker ut tettvevde remser, mens Roligheten svever lengtende over pianounderlaget. Det er flott å høre hvordan de formidler følelser, uten å vippe over. – Vi hopper fram og tilbake, sier de, og vi får høre «Moon Jogger» og «Crystalline» fra albumet «Departure». Når Roligheten legger ned tenoren og tar fram klarinetten, inntar musikken et nytt sted, med noe skarpere landskap. Evnen til å gjøre klarinetten myk, også i de partiene der den hever stemmen, er god.
Duoen tar seg aldri inn i de helt frie tilstandene, men de lar en betydelig åpenhet spille med. Den gode melodien er aldri langt unna, og nettopp i det ligger én av mange kvaliteter. Jeg blir henført av det jeg hører, men ikke overrasket over henførelsen. Vi får en solotenorseanse der det krakeleres, sprekkes, brummes og fortelles. Lagene i Rolighetens spill lar seg ikke telle. Kveldens beskjedne format forhindrer ikke variasjon. «Bubba the Hut» er en intrikat sak som framstår som enkel i denne hviledagens hender. Dette er underholdning på høyt nivå, med munterhet midt i det vanskelige. Det gisper i salen når Bubba avrundes. I et av numrene går Eyolf Dale inn i det søtlige, sånn som han kan. Vrir spillet vekk fra føleriet og fyller innholdet med substans. Det er sorgløse melodier og humørspredende bevegelser, kombinert med tung tids tale og nattåpen klang. Jeg har opplevd mange storvokste forestillinger på Kampenjazz, og nå gjør jeg det igjen. André Rolighetens «Reflection» får vi som ekstranummer. Jeg lukker øynene og åpner opp.
