To bassister gjør kvelden

På forsiden av albumet «Live in Tampere» (1999) er GUSH avbildet på tur i skogen. Utstyrt med øks, sag, ryggsekk og termos, ved det som ser ut som et myrtjern. Som om friluftsmennesker og frijazztyper skulle ha noe som helst til felles. Sist jeg så Mats Gustafsson, befant han seg også i skogen. Mellom furutrærne, utstyrt med saksofon, på Motvindfestivalen, som turleder for Fire!. Det ble en av sommerens opplevelser både for trær og mennesker. Hver gang jeg skal høre den svenske saksofonisten, kjenner jeg på glede. Han har gitt meg mange sterke opplevelser gjennom årene. Når nå GUSH skal starte Blow Outs festivalkveld nummer to, er det et gammelt band som skal på scenen. Pianist Sten Sandell, trommeslager Raymond Strid og saksofonist Mats Gustafsson etablerte GUSH i 1988.

Mats Gustafsson. Foto: Dawid Laskowski/Blow Out

Så er det Sten Sandell som åpner GUSH-porten denne kvelden, og han setter et helt eget avtrykk. Den kombinasjonen av lyrisk eleganse og frilynte kast som kommer, faller inn i en bredbremmet tradisjon Sandell har for vane å tenne lys i. Og så reiser trioen seg i et melodiøst og mykt felleskap. Vi rykkes tilbake i jazzhistorien, men er først og fremst til stede her og nå. Den umiskjennelige skarpheten i Gustafssons horn skjærer rene og vibrerende linjer. Det låter sterkt. Han hoier og hyler og virker å være i sitt ess. Drivet i Raymond Strids trommespill er kledelig buldrende, samtidig presist anlagt. Pianoet hadde tålt å være lengre fram i lydmiksen.
De bygger og river, stiger og senker seg. Det er kroppslighet i spillet. Strid gjør introen til låt nummer to, og Gustafsson hever fløyta. Vi skal et helt annet sted. Sandell har rykket fram, og detaljene i spillet hans skinner. Jeg blir ikke overrasket. Han har vært en juvel i mange år. Den følsomheten og tilbakeholdne stilen de tre dyrker i denne avdelingen, er god å lytte til. Og de tre lykkes med å sette avtrykket sitt utenfor det råbarkede feltet også. De knitrer og spretter videre, og saksofonisten brenner av noen salver slik kun han gjør det. Dette er god underholdning. Det gedigne alvoret fornøyer.
Munnspill og stillfaren perkusjon, sopranknepp og ladede akkorder. Den abstrakte væremåten produserer bilder. Korte, plutselige utfall. Gustafssons snadring . De spiller seg inntil hverandre eller de drar i hver sin retning. Samler seg i velfungerende lek. Musikernes felles forståelse av hva dette skal være, gir vekt. Det er en vital modenhet i det de presenterer, og så gir de seg etter en halv time. Etterlater et ønske om mer.

Raed Yassin. Foto: Dawid Laskowski/Blow Out

I neste runde møtes den libanesiske bassisten Raed Yassin og den hedmarkske bassisten Guro Moe. Yassins bass er lagt i stabilt sideleie, og han bruker buen til å hisse lyden. Moe visler og hvisker og lar bassen få oppleve alternative behandlingsformer. De skaper tydelig egenart, og det er noe ved denne dype, akustiske lyden som gjør at musikken deres tar seg lett inn. Så er det eventyrlighet i Moes stemmebruk. Budeievibber og underjordisk kraft, kanskje. Og det er tre buer på to basser og en mørk framdrift som drar i opplevelsen. Et par metallboller settes til sang, mens Moe plystrer. Treverket i basskroppen klager. Det er en forestilling å undre seg ved, og et sett av idéer å glede seg over.

Guro Moe. Foto: Dawid Laskowski/Blow Out

De to går inn i en rytme som høres like gammel ut som leirbålet. Skaper bevegelse med rituelt vesen. De oppsøker også det høylytte og atale, og de vrir seg videre mot stadig nye stemningsplasser, uten å slippe tråden i det de holder på med. Det følger fine strekk der de to instrumentene får være i dypet sitt og sende tunge signaler til omverdenen. Yassins utvidede teknikker omskaper bassen til orkester, mens Moe kommenterer det som foregår med reflekterte innspill. Dialogene lever, og gjør dette til en opplevelse av de sjeldne.

Maren Sofie Nyland Johansen. Foto: Dawid Laskowski/Blow Out

Den nye duoen Egil Kalman og Maren Sofie Nyland Johansen er neste post på programmet. Modulærsynth og akkordeon. De to starter ytterst i spinkelheten. Utenomjordisk klang møter signaler fra virtuelt fugleliv. Det bærer i seg kime til originalitet, men låter noe forsert. Hektisk. Og kanskje det er tilsiktet. De kjølige abstraksjonene holder meg på avstand. Den samtidsestetiske vinklingen har neppe til hensikt å varme. Duoen gir oss en øvelse.
Det fins også tiltrekkende rariteter. Kalman tvinner ut pussigheter som overrasker, men det er ikke alt som tar seg inn med mening. Det er nok heller ikke meningen. Jeg jobber med å få ordentlig kontakt med dette stoffet og lykkes bare delvis. Kanskje jeg leter etter feil nerve! Kanskje de to bare vil uroe meg! Eller utfordre mottakerapparatet mitt. Kalman og Nyland Johansen holder seg i samme krets gjennom settet og skaper en samling av orienteringspunkter å holde i. Jeg er mer fascinert enn tiltrukket av det de leverer og blir sittende med et ønske om en høyere sum.

Eva Risser. Foto: Dawid Laskowski/Blow Out

Det skal avrundes med The Attic & Eve Risser. The Attic har Rodrigo Amado på saksofon, Goncalo Almeida på kontrabass og Onno Govaert på trommer. Eve Risser er pianist.
De fire kaller inn med en blanding av sødme og bråkjekke hiv. Det kan absolutt være sånn vi vil ha det, og dette settet begynner raskt å stemme. Rodrigos slipte tone setter kvass kvalitet i kvartettens musikk. De fire spiller på samme bølgelengde.
Mens saksofonisten trekker opp, ligger Risser bak og roer tilstandene. Det er smakfullt ordnet og lett å like. Almeida og Govaert skaper bærende kraft og fører egne stemmer til fellesskapet. Rodrigo er spretten og tilstedeværende og anvender modenheten med overbevisende grep. De lar det tetne, uten at det forstopper, og senker energinivået før kraftfullheten rekker å visne. Et ytringsfritt balladestrekk, uten trommer, tar seg ut og inn av det melodiøse. Treffer med følsomhet.
Kvartetten er uten frontfigur. Bassistens soloseanse legger seg til rette i fellesrommet, mens Eve Risser jobber iherdig med moderniteten på sin side. Det er ikke nyskapning som preger det kvartetten gjør, men de spiller så du kjenner det. Jazzens sammensatte virvel går i rommet. Det saftige og velformulerte holdes fram. Og når de fire bygger en topp til, får Blow Out enda et minneverdig høydedrag i topografien sin. Kvelden er over. Festivalen er kommet halvveis, men lover mye mer.