Tjuefire timer i Hamar

Av Audun Vinger

For den som er glad i å oppleve jazzfestivaler er starten av mai noe av en prøvelse. Denne helgen markerte avslutningen på alternative Vestafor i Rosendal, tradisjonsrike Maijazz i Stavanger, Ernst Wiggo Sandbakks siste Jazzfest i Trondheim, og Helene Eggens første AnJazz på Hamar. Innlandspatriot og tidsklemmeoffer som jeg er, valgte jeg sistnevnte. Men festivalen varer jo i en evighet, og tid og budsjett er moderat, så hvordan finne ut når man burde besøke byen? For enkelhets skyld valgte jeg å sette en tidsavgrensing på pluss/minus 24 timer. Første konsert i firetiden fredag ettermiddag, og siste samme tid påfølgende lørdag. Det viste seg å være en god prioritering. Ganske leit medførte det at jeg ikke fikk oppleve Helge Liens økosorg-bestillingsverk om tapet av barndommens skog i området sammen med Innlandet Symfoniorkester og Live Maria Roggen, ei heller lørdagens avslutning med LILJA Extended, og Bugge med Arild og Sanskriti. Men jeg tok toget hjem i total harmoni og lykke likevel, og da sier man seg fornøyd.
Jeg har for flere år siden gjort reportasjer om 48 timer i byer som Madrid, New York, Torino og Lissabon, så da må det da være mulig å gjøre en halv variant fra Hamar? Byen har faktisk mye å by på, spesielt når den viser seg fra en så flott vårlig side som denne helgen.

Men hvor mange jazzinteresserte kan det egentlig befinne seg her? Festivalen begynte allerede forrige fredag, med en lang rekke konserter med artister som er lite kjent blant «folk flest». Men også en haug andre aktiviteter: saunajazz, kunstutstilling, jazzparade, konseptkonserter forskjellige tider på døgnet, hele 10 (ti) kinovisninger av skarp jazzfilm, og så videre. Det krever sin kvinne å kunne være med på så mye – så det er virkelig blant de mer, nesten i overkant, ambisiøse festivalprogrammene jeg har sett fra en by på den størrelsen. Men så var det da også tjueårsjubileum for festivalen, som var hjertebarnet til og ble drevet av Anja Katrine Tomter fram til i fjor. Hun er fortsatt styremedlem, kunne hun fortelle da vi møttes etter en konsert. Men det er en festival som tilhører byen, og ikke henne. Det blir spennende å se hva Helene Eggen og teamet klarer å komme opp med fremover, og ikke minst hvordan man kan få flere av byens unge innbyggere på konsertene og arrangementene. Dette er så klart noe alle arrangører tenker på hele tiden, men det er da sannelig ikke ille å tilfredsstille oss voksne heller. Vi er många.

Apropos: Det tok ikke lang tid i byens gater før jeg fikk gitt et lite nikk til Knut Faldbakken, min forgjenger som Vinduet-redaktør. Sånn må det være, og slik var det forrige besøk også.

Espen Berg Trio. Foto: Jenny Marie Sveen/AnJazz

Først ut i den fløyelsvakre, gamle teatersalen var bysbarnet Espen Berg, som tidligere i uka hadde opptrådt med Silje Nergaard med stort orkester, og mokk aleine ved flygelet, og i forbindelse av en kinovisning av en film om ikke direkte urelaterte Keith Jarrett. Faktisk var arbeidstittelen på en av de mange helt nye låtene på settlisten denne kvelden «Personlige Berg» – den referansen tar dere. Han begynner med hendene nedi teatrets Bechstein-flygel, men stort sett er det lett tilgjengelig men avansert pianotriojazz de byr på. På den gode måten. Trommis Simon Olderskog Albertsen stiller skoløs i hvite sokker og med et lite glass hvit vin, er godt til stede i musikken og dytter de melodiske låtene i uventede retninger. Men det blir ikke for smart, jeg velger å kalle det «sympatisk shred» – det samme jeg sa til bassist Bárður Reinert Poulsen på toget opp da jeg gikk forbi i kupeen og vi ble snakkende litt om gårsdagens fantastiske konsert med Kris Davis Trio som vi begge hadde vært på. Det atletiske spillet til Berg tipper aldri over, i det hele tatt er det en avslappet glede over samspillet. En tolkning av Sting-klassikeren «Russians» blir heller ikke før bløt, det trengs heller ikke forklares hvorfor den har havnet på settlisten. Berg kommer på at låten «Maple Noise» faktisk ble fremført av en pur ung Berg søtten år tidligere samme sted, med en annen trio og med stryk – sannelig går tiden. Men det var hovedsaklig nytt materiale denne kvelden, med titler som «17» og «21». Lekkert, energisk, morsomt. Det får bli mine tre ord om denne trioen.

Bjørn Alterhaug. Foto: Jenny Marie Sveen/AnJazz

Det kommer noen grå skyer og den mentale frosten setter inn mot kveldinga, men alt det vonde i kropp og sinn løsner heldigvis, og naturligvis, når man får kommet seg inn i det intime klubblokalet døpt Rolf Jacobsen, nede på Kulturhuset. Der står det nemlig en kar som har vært ute en hustrig natt før, nemlig kontrabass-filosof Bjørn Alterhaug. Viktig musiker, viktig underviser, viktig tenker. Ja, det er såkalt lunt å være i selskap med kvartetten hans, det er morsomt mellomsnakk og mye kokettering med tidens elv, høreapparater, dårlige knær og at de reiser på humørbillett, men det oppleves også inspirert og med mening. Faktisk også som å være vitne til historien, ikke bare med tanke på de på scenen (den fine tenoristen Erlend Vangen Kongtorp er ungdomsalibiet), men for materialet.  Det er ikke slik at det bare er gamle standards, det er låter som har hatt aktiv betydning i Alterhaugs liv. Låter der han minnes Niels-Henning Ørsted Pedersen, Jon Christensen eller Warne Marsh. Og så videre.
Han vitser mye om at den elegante trommis Tom Olstad er fra Toten («et sted går grensa», parerer Tom fra Gjøvik), og at Vigleik Storaas har fått blandevann i kneet, men konserten føles ganske viktig – med tanke på menneskets fortsatte dårskap og politikere og presidenters ondskap må vi aldri sove, noe Alterhaug understreker. Det blir hymne til friheten, også den som gode jazzmusikere kan bidra til seg i mellom. Med alvor og humør tvunnet sammen.

Tom Olstad og Erlend Vangen Kongtorp. Foto: Jenny Marie Sveen/AnJazz

Vigleik Storaas’ sprelske løp over tangentene hjelper så klart på dette, det er en grunn til at jeg kaller ham «Mr. Jazz». Blant høydepunktene er et arrangement av Bill Evans ( bill evvans som Alterhaug jazzkorrekt uttaler det) sin låt «Loose Blues», som den den gang rødhårige bergenseren Vigleik viste frem til lærer Alterhaug på Jazzlinja i 1983. Eller bar blues-utgaven av «Georgia On My Mind», og det var pianisten sjølv som song.
De spiller Sonny Rollins’ «Oleo», oppkalt etter en billig type margarin, og meierfokuset fortsatte med en fløtelåt til NHØP i «A Nightinggale Sang in Berkeley Square». Da kom det et «jadda!» fra bakerste benk, mens andre stappet fingrene i munnen og plystret lykkelig. Alterhaug dediserte også «Parker 51» til en ypperlig kulepenn, og kunne innrømme at han var like gammel som frigjøringa av Norge. Noe han har fortsatt med i sitt virke som jazzmusiker. En varmende opplevelse var det. Etter dette ble et sent måltid på Egon Hamar som en fest å regne. For det var en siste konsert å få med seg denne kvelden, den særdeles vellydende og melodisterke trioen Maridalen. Det er et intimt prosjekt jeg har sett i mange forskjellige konsertsettinger. Men aldri på en ølbar etter midnatt i Hamar. Det tidvis asketiske preget over trioen kledde særdeles godt gammelt krimskrams og deilig treverk og nips fra gamle Hamar bryggeri, trange forhold og organisk rølp inne på baren Gullkorn som er plassert i Røhne-gården. Hifi for mikrobryggeri-entusiaster, det gjorde også bandet litt mer farlig i sounden. Slike herlige steder er hjertet i mang en norsk by.

Maridalen. Foto: Jan Ove Johansson/AnJazz

Bassist Andreas Haga ble svært innbitt bevegelig der inne, trompetist Jonas Kilmork Vemøy så jeg aldri bak trebjelkene siden jeg ikke turde sette meg rett foran i det trange lokalet, mens saksofonist Anders Hefre fikk en ny og frekk klang der inne. Selvfølgelig også godt hjulpet av gjester som den utsøkte skrotnisseperkusjonisten Erland Dahlen (som også hadde en feit solo), og Emil Brattested på pedal steel som harmonerte godt med interiøret. Knall!

Tone Hulbækmo. Foto: Jan Ove Johansson/AnJazz

I løpet av fem minutter blir det en vidunderlig morgen. Men man kan ikke bare ligge og kose seg, Mjøsa glitrer forlokkende der nede, og man må ut og oppleve ting også. Allerede kl. 11, faktisk, er det klart for dagens første konsert med hun jeg velger å kalle Tolgas egen Alice Coltrane – høyst elskelige Tone Hulbækmo. En av landets fremste entertainere, vil jeg si. Og i tillegg en musikant som har kontakt med noe evig, selv om hun er veldig i øyeblikket når hun opptrer for barn i alle aldre, i strøkent samspill med hele familien sin: mann og to sønner. En haug med harper og andre artige og spennende instrumenter, groovy folkemusikk og jazz og noe bare de kan. Familieorkesteret er noe av en lykkepille, men også god musikk. Magnus Skavhaug Nergaard er med på kontrabass denne gangen – alle barn pleide elske kontrabass. I dag er det bare Tiktok og popularitetskonkurranser og kroppsoptimalisering, hva? Neida, men jeg kom til å bli litt blå noen sekunder under konserten, for det var noe med familiens klokkertro på lek, musikalitet og fantasi som jeg frykter er på vei bort fra menneskers liv, spesielt de yngste. De visste ikke hva engler var engang. Ja, litt mørk ble jeg. Så ble jeg plutselig glad igjen da Tone tok et splitthopp i tradisjonen etter Jahn Teigen, som hun sa. Også gøy å igjen konstatere at hun har gått fra én ikonisk hårsveis til en ny en.

Halve familieorkesteret. Foto: Audun Vinger

Plutselig skulle Rolf Jacobsen-rommet gjøres klar for en viktig tradisjon på AnJazz – lunsjkonserten med suppeservering. Under omrigg blir jeg sittende og snakke med min lokale konsertvenn Kaare Sveen, som har vært ivrig konsertgjenger siden slutten av 60-tallet og i moderne tid har holdt oversikt over aktiviteten sin i et excel-ark. Han liker musikk mest når det låter litt ænsjless og ikke blir for kjett – jeg tror John Zorn er favoritten. Han introduserte meg for gjengen sin som mener den lokale konserten med britiske Family og norske Junipher Greene tidlig 70-tall ble startskuddet på konsertlivet deres. En gitarmaker, en barnebokforfatter, og en flott dame som forteller at hun gikk på lærerskole med Bjørn Alterhaug i 1966. De lange linjene er så viktig! Og de har hatt en lang festival – men gir seg ikke.

Litt vanskelig å sitte der og skje din vilje med suppe i pappbeger, men konserten med Baker Hansen var i alle fall helt prima, og fullsatt. Jeg har sterke følelser for bakerikjedens havrespelt og nøtterundstykker, og det er fint å sitte i vinduene deres og se på folk som går forbi – litt mer anonymt enn hippere kafeer, men minst like trivelig. Bandet er faktisk enda mer gledesspredende.

Baker Hansen. Foto: Jenny Marie Sveen/AnJazz

De har virkelig funnet et konsept som fungerer – å fremføre låter assosiert med Chet Bakers karriere, enten det er såre sanger eller svingende trompettoner. Sigurd Rotvik Tunestveits vokal og ikke minst norske gjendiktninger sitter der de skal. Dette er også mer enn et salgbart og swingende konsept for eldre lyttere, det er friske arrangementer og det svinger. Og det er mange underlige karakterer i bandet også. Bassist Stian Andersen har settlisten på et lite kort i innerlommen på tweedjakka.
Men viben og budskapet i tekstene blir viktigere enn å gjenskape en sound fra «gode gamle dager». Finest denne formiddagen var «Hugtikjin» – en variant av «Like Someone In Love»,  og «Party’s Over», hentet fra Chets italienske periode på det vanskelige 80-tallet. Vokalisten stoppet seg selv i å holde foredrag om Chets liv et par ganger, men det kan han gjerne gjøre for min det. Et herlig band som alltid sprer glede og ettertanke.
Etterpå skinner solen sterkt på torget i Hamar – jeg treffer noen samtidskunstvenninner fra hovedstaden, det er boder og basar hvor enn man ser  – pastaen på Teatro smaker som den skal, og livet smiler. En tur innom Kunstbanken for å se noen utstillinger føles essensielt – et flott bygg. Tor Børresen fra Hamar gjør inntrykk med sin fantasi-eggende minimalisme, og festivalen egenkuraterte «Kaipu Kotia» var en totalinstallasjon med lyd, film, lys og skulptur, der trompetist med mer Arve Henriksen og billedkunstner Eili Bråstad på gripende vis fikk oss til å sette oss på gulvet og suge inn tolkninger av kvensk kultur.

Foto: Jenny Marie Sveen/AnJazz

Avslutningen ble nesten sjokkerende fin – plutselig var det sommer og man kunne vandre nedover Mjøskanten, det sanger og låtskriver Gabriela Garrubo omtalte som «Hamarcabana». Å sitte i solsenger og se utover Mjøsa og føle at man var der men samtidig et helt annet sted i Europa og lytte til en meget liflig konsert med Garrubo og hennes fine bands brasilianske toner. Du og du som denne musikken sitter utendørs – langt bedre enn i kjedelige jazzfestival-lokaler.  Det er som en vin som får luft og åpner seg. Hun synger vakkert og er sjarmerende, men mye av nøkkelen ligger også hos Johannes Nøkling som er tilbakeholden men totalt i sonen på elgitar. Høydepunktet var kanskje fine «Trees» som Garrubo skrev som nittenåring da hun bodde på Hamar og gikk på Toneheim. Totalt saliggjørende og groovy og avslappende – og Hamar ble med ett som en fristende destinasjon for varmende reiser. I togsetet tilbake til hovedstaden hadde musikken og solen tatt bolig i meg igjen, total ro. Dette er noe vi kan. Også på jazzfestivaler i Innlandet.