KONSERT: Ytringsfriheten står i kveldens sentrum.
på bildet over: Eivind Lønning og Espen Reinertsen (foto: Arild R. Andersen)
Streifensheriff ønskes velkommen på scenen. Strengt tatt er det Streifenjunko og Sheriffs Of Nothingness som inntar podiet. De to strykerne Kari Rønnekleiv og Ole-Henrik Moe og blåserne Eivind Lønning og Espen Reinertsen har spilt sammen noen ganger, men for meg er konstellasjonen ny.
Det er Sheriffs Of Nothingness som starter konserten, med lange, styggvakre drag slik vi kjenner dem fra tidligere møter. Eller snarere slik vi aldri har hørt dem før. Det er i de små nyansene den stadige fornyelsen ligger, og det du drar kjensel på, er bare stiltrekk fra det som er denne duoens helt egne broderinger. Blåserekka melder seg snart på. Reinertsen og Lønning er de alternative teknikkers mestere, og det de produserer av lyd, er både overraskende og interessant. Med trompet og saksofon melder de inn det inderlig forsiktige og skaper et våkent og underfundig sound. To sterke duoer smelter sammen til unik kvartett. Jeg hører dette samarbeidet med friske ører. Det kollektive uttrykket deres var knapt mulig å forestille seg. Nå sitter jeg midt i det. De fire søker sammen mot det abstrakte, med felles forståelse og retningssans. Det summer fra scenen. Vibrerer. Tikker og rasler. Bukter seg fram og låter mer godmodig enn truende, aldri tungsindig, men gjennomgående blålig. Det er strykerne som styrer intensiteten, eller kanskje det er blåserne som står bak de skiftende stemningsleiene. Denne musikkens fritt improviserte natur har noe paradoksalt entydig over seg her på Mir i kveld. Kvartetten etablerer sitt eget felt og holder opp speilet for seg selv. De tømmer stykkene langsomt og faller samstemte til ro. Inntrykkene blir hengende i rommet. Jeg hadde gjerne lyttet til dem lenger. På den annen side er jeg fylt.
Andre avdeling er viet et frijazzuttrykk som i en forstand er nokså konvensjonelt. Den israelske tenorsaksofonisten Assif Tsahar har skapt seg et viktig navn i New York de siste 25 årene og står bak det fine plateselskapet Hopscotch Records. Den japanske perkusjonisten Tatsuya Nakatanis stil er blitt beskrevet som intuitivt primitiv og ukategoriserbar. Det er noe i det. Tsahar starter kveldens seanse med offensive løp, slik han er glad i gjøre, og jeg tenker at denne tradisjonen er det vrient å forfriske. Det forhindrer ikke at han fremstår med sterk vitalitet. I duoen er det trommeslager Nakatani som nærmer seg det originale, eller kanskje det er mer riktig å si at han er anfører for et vellykket tospann. Han klarer å kombinere intensitet og mykhet og låter metallisk der dette er nødvendig. Tsahar og Nakatani øser av et overskudd som smitter. Et sirkulært saksofonstrekk, i Evan Parkers ånd, akkompagneres og utsmykkes på en måte som får det til å skinne. Jeg bevarer troen i samvær med duoen. Dette friområdet er prisgitt musikernes tilstedeværelse og kreative evne. Disse løper fint sammen i kveld.
Jeg er ikke i tvil om hvilke av kveldens innslag jeg har likt best. Den norske kvartetten blir sittende tydelig i minnet. Poenget med disse tirsdagskveldene på Mir er imidlertid knyttet til det sammensatte innholdet, der bredde og kontrast har egenverdi.
Arild R. Andersen
