(på bildet over: Live Maria Roggen)
Tekst og foto: Pål Buset

Om Ole Bull ville gå god for det som foregår i kjelleren på akademiet som bærer hans navn, vil vi aldri få svar på. Morten Qvenild og Gard Nilssens sPacemoNkey er en duo utenom det vanlige. Qvenilds tilnærming til flygelet er som vanlig heller uortodoks, selv om han rett som det er vender tilbake til mer konvensjonelle klanger, om ikke annet for å minne om at det er et flygel han trakterer, ikke et lydlig romskip av nyeste merke.

Nilssen har en tilsvarende utforskende tilnærming til trommesett og assortert melodisk perk, her er instrumentets utkant like interessant som sentrum.
Nilssen skraper med stikke mot cymbal, dunker løs på assorterte klokker, eller visper tett i tett over skarp og cymbal. Qvenild har halve overkroppen inne i flygelet, haler, drar og dundrer i instrumentets indre. Med ujevne mellomrom titter han fram for å skru på noen knotter, fikle litt med datamaskinen, eller han veksler til synth. Her er romsjuk hvalsang, popa melodilinjer og rytmiske skred i skjønn forening.

I Voss’ gamle kino er det duka for jazz og poesi i tilsvarende skjønn forening. Bare ett problem, pianisten i Harr og Hartberg, Jørn Øien, sitter i en bil et sted mellom Bergen og Voss. Konserten blir utsatt en time. Øien uteblir fortsatt. De setter i gang uten pianist. To ganger blås, trommer, bass og Thorbjørn Harr.
Harr og Hartberg er klassisk jazz og poesi. Harr leser kanskje ikke som Jan Erik Vold, men konseptet er mye det samme. Vi lytter andektig til rytmisk opplesning av Lars Saabye Christensens tekster, akkompagnert av et slentrende, tidvis svingende band. Christensen har skrevet tekstene spesielt til prosjektet, og de kunne vanskelig kommet fra annen hånd. ’Jeg’, ’du’, ’regn’, ’en’, ’som’, ’seng’ også videre. En poesi som dreier seg omkring nærhet, kjærlighet, tap og død. Og altså messet og/eller nestensunget av en dresskledd kjekking med svai i beina og sjarmerende dansetrinn. Harr og Hartberg er en svigermors drøm.
Etter en halv times tid kommer også Øien løpende. Han er svett, trekker håret vekk fra panna før han setter seg til flygelet og famler etter notearka. Harr bringer dem, han lener seg teaterlikt mot flygelet. Peker ut over publikum, sier: ”Der kom’en”.

I en smekkfull Vossasal er det tid for utdeling av den 28. Vossa Jazz-prisen. Mottakeren, som må være en frilansmusiker fra Hordaland, blir 30.000 kroner og et trykk av årets festivalplakat rikere. Varaordfører i Hordaland fylkeskommune leser opp begrunnelsen. Thea Hjelmeland (som også spiller seinere på kvelden) er årets vinner.
”Jeg er helt skjelven”, sier hun og haster tilbake til lydprøve.

Vossa Jazz 34. tingingsverk er signert vokalist, sangprofessor og komponist Live Maria Roggen og har fått, det smått kryptiske, navnet Apokaluptein – The Uncovering.
Nå skal jeg ikke begynne omtalen av tingingsverket med å stille spørsmålet: Hvorfor skriver hun tekstene på engelsk? Det kan noen andre gjøre. Men språket er altså engelsk der Roggen hvisker om menneskelig forgjengelighet, trafikkulykker og hvitnende beinrester over en ambient bestående av bass, cello og surkletrompet.

Apokaluptein – The Uncovering er et storslagent verk, på grensa til det pompøse. Dog er ikke pompøs en negativ betegnelse i dette tilfellet. Komposisjonene er dynamiske og framført med stor kraft. Sammenlikna med åpningskonsertens veldige lekenhet og overskudd, er dette gjennomarbeida, alvorlig og detaljrikt.
Vokal, trompet, cello, gitar, perkusjon og bass porsjoneres subtilt. Her er ingen unødige toner, kun et knippe langstrakte komposisjoner som veksler mellom stille, stakkato, dronende og påøsende. Musikalsk vandrer Roggen mellom soul, jazz, såkalt verdensmusikk og melankolsk rock.
Sangprofessor Roggen snakker, hun synger, hun roper. I et par strekk i tingingsverket blir hun helt sidselsk (Endresen). Hun henger seg opp i konsonanter. Spytter k’er som en velsmurt mitraljøse.

Alt i alt er Apokaluptein – The Uncovering et flott stykke. Det ser ut til å være en gryende trend at bestillingsverk får et liv utover utgangsfestivalen, slik som er tilfelle med fjorårets tingingsverk Rubicon, signert Mats Eilertsens. La oss håpe slike muligheter åpner seg også for Roggens verk.

Manu Katché er en fransk flinkis. Med seg har han flere flinkiser, blant dem to norske. Tore Brunborg og Ellen Andrea Wang. Det går et rykte på Vossa Jazz om at kvintetten har øvd inn nytt materiale i et slott i Frankrike. Det bekrefter da også Katché (han sier dessverre ingen ting om noe slott) når en låt strander etter noen få toner og må startes på ny.
“Dette er helt ferskt material. Klart vi gjør noen småfeil. Det kommer til å høres bedre ut om et par år.”
Katché gir oss et sett på ca. en time. Det vandrer fra Rhodes, flygel og Hammond via trompet, saksofon og bass til trommer. Alle skal ha sine små lommer. Alle få spille sine soloer. Låtene er småfunky, soula og velpolert. Katché er glad i skarptromma si – han deljer løs på den mer eller mindre sammenhengende. Han er heller ikke redd for hard og skarp cymbal. Det er tøft for øra å sitte noen skarve meter fra Katchés trommesett.

Etter noen runder med solo over halvfunky grunnkomp forlater alle bortsett fra Katché scenen og vår franske venn begir seg ut i en trommesolo som tok 70-tallet aldri slutt. Etter at øra mine begynner å bli direkte grinete, kommer resten av bandet inn igjen. Nok en runde flink soul jazz før den franske flinkisen takker for seg.