Tines band gjør Vidars stoff
Smakfullheten har gode vilkår gjennom åtte musikalske betraktninger.
Dette albumet slår ut vingene før du rekker å sette deg i sofaen. Åpner dørene på vid gap mot vektig jazzhistorie. Gjør en moden førsterunde, mens musikken har det godt med seg selv. Dette er bassist Tine Asmundsens band, men det er Vidar Johansens komposisjoner og arrangementer som fyller «Gnus». De to kjenner hverandre blant annet gjennom samspill i Asmundsens band Lonely Woman gjennom snart to tiår. Der har også pianist Rune Klakegg bidratt sterkt. Han er godt til stede på «Gnus» også. Ja, hele kvintetten, med Magnus Aannestad Oseth på trompet og flygelhorn og Terje Engen på trommer, spiller så du kjenner det. Det er ikke nyhetsverdien, men snarere troverdigheten som gjennomsyrer uttrykkene. Johansens idéer fostrer melodilinjer som lokker særpreg inn i låtene. Tittelsporet og åpningslåta rommer noen av disse tematiske finurlighetene som fester seg.
Det går an å si at Vidar Johansen er en litt bortgjemt perle i norsk jazzliv. Han er nok ikke den som har brukt mye krefter på å skyve seg selv fram gjennom en lang karriere. Likevel er han sterkt respektert både som komponist og utøver. Det lar seg forstå i møtet med dette albumets åtte låter som er skrevet på forskjellige tidspunkter i saksofonistens karriere. På «Gnus» spiller Johansen både tenor- og sopransaksofon. Jeg er svakest for tenoren. Tonen er kledelig storvokst, og mannen vet når den bør svulme og når den skal svinge ledig. Han får tenorlivet til å høres uanstrengt ut. Elastisiteten og de gyngende kvalitetene gjør opplevelsen myk.
Så er han selvsagt ikke alene om å gi eget stoff anstendig indre liv. Rune Klakegg er et lite tangentorksester i seg selv. Han er strålende til stede i akkompagnementet, og han fyller sine egne rom med glans. På «Her (Aner ikke)» vever han bakteppet sammen med bass og trommer, før han stiger fram i et velsmakende strekk som understreker balladens kvaliteter. Det lette og transparente blir holdt i fast grep av kvintetten. Så kan jeg framheve Asmundsen og Engens mykt dynamiske og levende spill på «Song for an Absent Piano Player» og Oseths mange stilfulle ytringer gjennom albumet. Det er ingen som roper høyt her, men inderligheten har fine kår. Den inderligheten som klarer seg med innestemme.
Opptakene er gjort i Oslo Konserthus´ Lille sal, med publikum til stede. Det gir et live-levende drag som Asmundsen-kompaniet kler. Hvis jeg skal framheve noe ved dette albumet, så kan det være helheten. Musikkens kollektive vesen og låtenes nære slektskap til hverandre. Da kan det imidlertid være at jeg øver urett mot fem musikeres sterke egenkarakter og særpreg.
