Tilbakelent og behagelig reise
PLATE: Jeg liker det jeg hører, men blir ikke frelst.
De nærmer seg tretti og er både bråmodne og dyktige. De fire musikerne i Torstein Ekspress har spilt sammen i fem år og er alle etablerte medlemmer i interessante band. Moskus, Atomic, Hanna Paulsberg Concept og Trondheim Jazzorkester er noen av dem. Det er trompetist Torstein Lavik Larsen som skriver for Torstein Ekspress. Han gir kvartetten fine rammer, strukturerer låtene mot åpenhet og trives med lav puls. Et jazzband med bass, trommer, saksofon og trompet kan ta seg friheter, uten akkordinstrument i besetningen. Torstein Ekspress legger ut i tilbakelent stil. Åpningssporet «OL» er bygget rundt Fredrik Luhr Dietrichsons gjerrige og seige basspill. Det formidler solid dybde, men er også skjørt av vesen. Temaet er vemodsvakkert og smidig og gjør ingen forsøk på å fremstå som spesielt originalt. Torstein Ekspress er en konservativ gjeng, i den forstand at de sleper på historien og lar den synge med av full hals. Jeg kunne ha tenkt meg flere personlige merker i musikken. Den mangestedsnærværende Hans Hulbækmo er våkent til stede bak trommene, men tilfører ikke samme overbevisende bevegelser her som det han gjerne gjør i Atomic og Skadedyr. Når Torstein Ekspress oppsøker de frie uttrykkene, bryter de med den melodiøse stilen de ellers dyrker. Det er vanskelig helt å fatte hensikten med disse frie partiene. Det er iallfall ikke der kvartetten har sin styrke. Tenorsaksofonist Hanna Paulsberg har en varm og nærværende tone. Hun bidrar sterkt til å gi musikken temperatur og mestrer den slentrende spillestilen dette bandet er glad i. Jeg liker de tydelig strukturerte låtene best. Det er der musikerne finner lettest sammen og skaper noe jeg tror på. Det er også der Lavik Larsen har mest å fortelle og gjør det med spenningsskapende overbevisning. «Towel Call» er en låt som tåler å bli framhevet. Den kommer med et omkved med sterk karakter, og trompetsoloen har tydelig nerve. Ellers liker jeg titlene på låtene. De gir et humørfylt akkompagnement til musikken. «Julefiasko», «Pute til Lars» og «Reiseliv» er tre av dem. Coveret fyller noe av samme funksjon. «Reiseliv» er et album som får meg til å tenke på hverdagsmåltid. Ikke nødvendigvis det mest spennende, men det metter. Det jeg savner, er mer gnist og indre liv som kunne ha fylt lytteopplevelsen. De gangene Torstein Ekspress gløder, er de et godt reisefølge.
Arild R. Andersen
