Tett på trompetens hemmeligheter
Thomas Johansson solo er en utfordring med imponerende svar.
Da yngre musikere i generasjonen etter Karin Krog og ECM-pionerene Garbarek/Rypdal/Andersen/Christensen spilte moderne norsk jazz ut på den internasjonale jazzscenen i 80- og 90-årene, var det oftest saksofonister eller pianister som ledet an. Det tok litt tid før de markante trompetistene meldte seg på, men da det først skjedde, var det med fynd og klem. I tur og orden sto Per Jørgensen, Nils Petter Molvær, Arve Henriksen og Mathias Eick fram med sterke, unike uttrykk, og sammen med utøvere som Tore Johansen, Didrik Ingvaldsen, Jan Magne Førde, Kåre Nymark jr., Hildegunn Øiseth, Gunhild Seim og flere andre, gjorde de etter hvert «trompeterlauget» til noe av en bærebjelke i norsk jazz rundt tusenårsskiftet.
Tilfanget av topp-trompetere har ikke stagnert, heller, og en av de yngre som sterkest har bidradd til å holde instrumentet høyt i hevd i de siste 10 årene, er Thomas Johansson fra Skien. Cortex, Friends and Neighbors, All Included, Paal Nilssen-Love Large Unit og Scheen Jazzorkester er noen av stikkordene for hans stadig mer bemerkelsesverdige utøver- og låtskrivervirksomhet, og i disse dager solodebuterer han med albumet «Home Alone» på sitt eget plateselskap.
Som tittelen antyder, handler de 35 minuttene om en trompetmusikalsk hjemme-alene-fest (i Spriten Kunsthall, Skien) der bare Johansson, en trompet, et flygelhorn, Johanssons co-produsent Lasse Marhaug og lydtekniker Christian Obermayer var deltakere. I løpet av 10 forholdsvis korte stykker/forløp med talende titler som «Monologue», «A Fistful of Density», «Sonic Tranformation» og «Fractures» tegner Johansson sitt selvportrett som kreativ trompetist, og han gjør det med utsøkte instrumentale ferdigheter. De utruster ham med et utvalg klanger i spennet fra «pen/velmodulert tone» til «banke- og blåselyder», og spilleteknikker som avstedkommer alt fra lange, rolige linjer til tonal teppebombing og vedvarende mitraljøsetrompetsalver der du som lytter kunne trengt Johanssons sirkelpust-ferdigheter for ikke å miste pusten selv.
«Home Alone» er et ganske så «nakent» album, og Johansson/Obermayer/Marhaug inviterer lytterne tett på den fysiske prosessen der vibrerende luft i et langt messingrør skaper lyd. Som «styrende gud» i dette universet kontrollerer Thomas Johansson prosessen med formidabel kontroll over alle hornets muligheter og nyanser, men i den grad han også opptrer som historieforteller, har han valgt et tonespråk som nok utdefinerer tvangsmelodikere og tilhengere av det umiddelbart plystrebare fra målgruppa. Jeg opplever «Home Alone» som et «vanskelig» album i den forstand at solo trompet og en modernistisk/improvisatorisk musikalsk tilnærming er en kombinasjon som ber om lytting bortenfor den vanlige harmoni/melodi/fast rytmikk-referansen, men når dét er sagt: Kommer du deg over den terskelen, åpner «Home Alone» seg som en spennende, assosiasjonsskapende (når hørte du sist en trompet låte som sinte veps i et glass?) og ikke så rent lite besettende musikkopplevelse.
