Tenorkamp, størrelse XXL
Noe vinnes og noe går tapt når Håkon Kornstads «Tenor Battle» møter Kringkastingsorkesteret.
Historien er i ferd med å bli velkjent: Håkon Kornstad, jazztenorist i toppklasse, fikk en opera-åpenbaring på The Met i New York i 2009, søkte og kom inn på Operahøgskolen i Oslo og startet sitt Tenor Battle-ensemble i 2011. Håndplukkede medmusikanter i Kornstads sjangerlekegrind var Lars Henrik Johansen (cembalo, piano, cimbalon m.m.), Sigbjørn Apeland (trøorgel), Per Zanussi (kontrabass) og Øyvind Skarbø (trommer), og etter oppsiktsvekkende konserter kom deres debutalbum, «Tenor Battle», i 2015. Her møter vi en Kornstad sømløst skiftende mellom tenorsaksofon og tenorvokal i et repertoar dominert av italienske operaarier og napolitanske sanger, og i ensemblets kollektivt utviklede, jazz-inspirerte arrangementer var det en original og slående vellykket musisering som ble behørig dokumentert.
Logisk steg?
Om det var opera-biten av Tenor Battle-konseptet som fikk et snev av hjemlengsel aner jeg ikke, men iallfall var det et tilsynelatende logisk (side?)steg å la Tenor Battle-konseptet møte landets mest allsidige symfoniorkester, det uforliknelige KORK. Under Christian Eggens dirigentstokk forente kvintett og orkester krefter foran et hengivent publikum i NRKs Store Studio i mars i år, med et allerede sendt tv-program som ett resultat. Et annet er albumet «Kornstad + KORK», basert på NRK-opptaket fra den samme konserten og nylig utgitt på Grappa.
Tre av sangene fra «Tenor Battle» framføres i utvidede arrangementer på «Kornstad + KORK», Paolo Tostis «hits» «Marechiare» og «L’ Ultima canzone» og Georges Bizets «Nadir» (på «Tenor Battle» titulert «Je crois entendre encore»). Og ja: de låter fint og flott på alle måter, kanskje spesielt Bizets dramatiske «Perlefiskeren»-arie, men i den orkestrale og dermed mer operatradisjonelle framføringen mister de uvegerlig noe av originaliteten fra den langt mer transparente «Tenor Battle». Der kom hvert instrument i kvintetten bedre til sin rett, og i mine ører ga det en sterkere formidling og en stemning som harmonerer vel så godt med jazzgehalten i framføringene.
Fine arrangementer
Noe som imidlertid virkelig funker på «Kornstad + KORK» (iallfall i mine ører) er versjonene av Grieg/Ibsens «En svane» og Giuseppe Verdis «Di tu se fedele». Erlend Skomsvoll, Kornstads gamle allierte fra Jazzlinja i Trondheim og bandet Wibutee, har arrangert begge, og utfordringene han sin vane tro gir KORK, håndterer Eggen og orkesteret med en romantikers (kontrollerte) patos og den moderne jazzkisens groove-og-swing-tæl. Om Kornstads diksjon er helt på topp i «En svane» er jeg ikke like sikker på, men disse to innslagene blir likevel albumets høydepunkter for meg. Også den Kjetil Bjerkestrand-arrangerte «Plystre» (Kornstad) og Kornstads arrangement av sin egen «ABA» for fem celli står seg godt i forhold til originalversjonene på Kornstads 2011-soloalbum, «Symphonies in my head», og kompletterer dette livealbumet som bekrefter at tenorsaksofonisten Håkon Kornstad og sangeren med samme navn stadig er dynamitt, både sammen og hver for seg. Og: at ensemblet «Tenor Battle» – i den grad det slipper til i orkesterlyden – stadig er en perle som skinner minst like klart alene som i symfoniske omgivelser.
