KONSERT: Marthe Lea gir lek og absurde opptrinn gode vilkår i musikken sin.
Av Arild R. Andersen
Uke tre er startblokk for det nye årets jazzkonserter i hovedstaden. På tirsdag åpnet Blow Out sin vinter- og vårsesong med dobbelkonsert på Kafe Hærverk. Denne fredagen og søndag startes det på Victoria og Kampenjazz. På Hærverk stod de to småbandene Streifenjunko og Sulida på scenen etter tur. Det ble en gledens opplevelse. Marthe Lea spiller saksofon og fløyte i Sulida. I fjor kom trioen med et sterkt album: «Utos», der de tre musikerne viser seg i fullkommen balanse. På Kafe Hærverk opplevde jeg et snev av ubalanse. Det var trioens rytmeavdeling som briljerte og fylte musikken med festkvalitet. Bassist Jon Rune Strøm og trommeslager Dag Erik Knedal Andersen satte streng i opplevelsen med stort spill. Leas gode idéer og fine tone ble hengende litt på utsiden i våre ører. Litt som i 2+1, liksom. Det er denne opplevelsen jeg har med meg til Victoria når Marthe Lea skal ned i blokka, med nye og blanke ark. Jeg slenger tirsdagsopplevelsen over skulderen og nullstiller meg.
Foto: Francesco Saggio
Lea åpner sesongen på Nasjonal jazzscene med bestillingsverket «Ode til lek» og har med seg tre skarpe lekekamerater i truppen: felespiller Hans P. Kjorstad, trompetist Axel Dörner og pianist Lisa Ullén. De spiller så godt som helt akustisk og kommer ut og gjør en slags fanfare. Kanskje et frampek om den blandingen av sirkus og teater som skal fylle kvelden. De fire forvalter en helt egen sound. Uten bass og trommer skapes en åpenhet de fire kan fylle med skarp forsiktighet. Vi får duo med Lisa og Lea og spasertur med trompet. Det har karakter. Ullén tar seg inn i flygelet, spiller fra innsiden mens det knepper i fele og saksofon. Det blir snart klart at de fire har kommet for å leke. Kjorstad spiller med buen bak på ryggen, som en spellemann med Hendrix-ambisjoner. Det skaper latter og god stemning i salen. Kveldens forestilling skal by på vel så mye for øyet som for øret.
Foto: Francesco Saggio
Med «Ode til lek» stiller Marthe Lea seg i en lang og fyldig jazz- og rocktradisjon. Nederlenderne har holdt seg med ablegøyer og streker på scenen gjennom tiår. The Flaming Lips og Frank Zappa forbindes gjerne med absurditeter og teater. Eugene Chadbourne mestrer faget til fingerspissene, og det kan fungere både tankevekkende og morsomt. På Victoria er det satt ut stoler og bord på scenen, med fylte vinglass og blomster. Tom Waits hadde med seg stålamper. Tom Petty hadde palmer. Marthe Lea har stueplanter. Joda, grepet er kjent. Lea setter seg på gulvet med perkusjonen sin, mens Kjorstad ligger i sofaen med fela. Vi får monologer og dialoger, med Samuel Beckett i bakspeilet. De kommenterer sin egen opptreden med utsagn som -Ah, it´s a performance! Siden tar de hele lokalet i bruk, ved å vandre rundt, spille og synge på alle tenkelige steder. Det gir effekt. De rykker liksom nærmere, og når de fire står to og to på hver sin side av balkongene og synger, blir det bare vakkert.
Foto: Francesco Saggio
Vi kommer innom vestafrikansk tradisjon og rituell sang. De skaper en lang remse av musikalske opptrinn, hojer og bjeffer. Henvender seg til utvalgte publikummere med ap og tøv. Litt morsomt er det jo. Her skal det lekes. Ved en anledning sitter hele kvartetten ved pianoet og spiller åttehendig, uten at musikken tjener spesielt på det. Det blir ryggmassasje på scenen, positurer og slapstick. Når de fire klarer å kle det musikalske stoffet i matchende farger og gi det egenidentitet, føler jeg meg heldig. Og heldigvis har denne kvelden en del sånne øyeblikk. De klarer også å overraske og glede med flere av de teatralske påfunnene sine. Når Axel Dörner opptrer som et slags tysk troll i eske gjennom en sidedør ved baren, fester det seg på netthinnen. De spiller to sett, og det andre fortsetter der det første slapp. De plasserer potteplanter på hodene til hverandre og leker seg så godt de kan. Hans P. Kjorstad går ned på kne med fela, og han danser rundt, sammen med Lea. – When I don´t know what to do, I just start dancing. Morsomt nok, det!
Mot slutten av forestillingen kommenterer de sin egen opptreden og kommer med selvironiske utsagn. For meg blir opplevelsen av denne kvelden bare delvis vellykket. Å se musikere leke, kan være gøy, men jeg foretrekker leken når den er rent musikalsk. Forestillingen til Marthe Lea og gjengen har hatt sine sterke og fine instrumentale strekk, men jeg har hørt disse fire i langt mer spennende sammenhenger. Kvelden avsluttes med allsang av «Kanskje kommer kongen». Leken er med til siste slutt, og det er den – og ikke det musikalske innholdet – jeg vil huske herfra. Det var vel også kanskje hensikten med denne oden.
