Tåler lagring, men hør nå!

Nå og da ramler det inn et album der alle bitene bare har falt på plass: Gode melodier med raust rom for både streit og improvisatorisk fortolkning, formidling der kollektivet kommuniserer som inspirerte tannhjul i en større helhet og medrivende soloprestasjoner som springer ut som organiske nødvendigheter. Tilføy en klangpalett med godt avstemte farger og ikke minst en alltid dirrende nerve som gjennomsyrer det hele, og du har «Time is Coming».
Plata utkom i den gryende julestria og ble liggende lavt i bunken den gang, derfor desto mer betimelig å minne om den nå.

Kvalitet
«Vil du bli hørt, så senk stemmen og tal lavt,» lyder et retorikerråd av ukjent opphav. Samarbeidet mellom trompeter/bukkehornist Hildegunn Øiseth, pianist Espen Berg, bassist Mats Eilertsen og trommeslager Per Oddvar Johansen kan innledningsvis oppleves som lavmælt, men kvartetten trenger ikke mange takter på å bli hørt, enn si bli hørt som usedvanlig kvalitetssterk.
Det burde selvsagt ikke komme som noe sjokk. Øiseth har lenge vært en av landets fineste trompetere – sjekk gjerne ut hennes «Stillness» fra 2011 – og har gitt lyd fra seg i mange norske og internasjonale elitesammenhenger; Eilertsen og Johansen har vært bærebjelker i norsk jazz enda lenger, og Berg har i løpet av de siste årene sust inn i det absolutte toppsjiktet av jazzpianister – noen vil si helt til topps.
Men dokumenterte ferdigheter er én ting, å funke sammen som band en annen. Her går det imidlertid ikke bare bra, men veldig bra.

Kortreist
Albumet åpner med Frode Fjellheims joik til Øiseth, «Hildegunn vuelie», komplett med tidløs atmosfære og sjaman-trommeslag. Det øvrige repertoaret er signert Berg, Eilertsen og Øiseth (to låter hver) og Johansen (1), så det var  kortreist originalmateriale Jan Erik Kongshaug fikk til lydfesting i Rainbow Studio. (For øvrig en jobb han utførte på sedvanlig utsøkt vis.)
Øiseth spiller trompet på fire låter, flygelhorn og bukkehorn på to hver, og hun står nok en gang fram som en mester: Varm, innholdsfortellende i den rike, suverent kontrollerte tonen, og med en teknikk som tillater henne å operere med stor klanglig nyanserikdom i rolige tempi og ditto distinkthet når hun koker i vei med sordin i sin egen «Savolainen». Dette er albumets «hurtigtoglåt» der kvartetten tar av og dundrer gjennom prærienatta som et løpsk lokomotiv i fyrbøter Eilertsens vold, og den følges av et annet høydepunkt, Bergs «Velkomst». I nærmere fem minutter framstår den som en funklende pianotrioperle før Øiseth flygelhornpolerer den ytterligere blankskimrende i sluttfasen. Også den inderlige fortolkningen av Eilertsens «Vise» er blant de desiderte godbitene på dette albumet, som uten et eneste svakt punkt eller kjedelig øyeblikk må romme noe av det aller ypperste som ble prestert på plate av norsk jazz i 2015.

Terje Mosnes