Dølajazz 2014 - del 2 cover
Dølajazz 2014 - del 2

DølaJazz-lørdagen bød på et talent i blomstring og en i overkant kontrollert kvartett.

Av TERJE MOSNES (tekst/foto)
(på bildet over: TALENT: Magnus Bakken i full konsentrasjon med øynene godt igjen for omverdenens forstyrrelser.)

Lørdagen er tradisjonelt DølaJazz’ travleste. Programmet bød på gateparade, matinékonsert, kirkekonsert, kveldskonserter, Supernatt med tre band, jam og fullt kjør på rekrutteringsscenen i  Festivalteltet gjennom det meste av dagen og kvelden, og inneholdt noe for om ikke en hver smak, så iallfall for mange.

Prisvinner
Å gi unge talenter et inspirerende utviklings- og karrierepuff  har lenge vært en DølaJazz-ambisjon, gjennom bl a JazzIncubator og Talentprisen. I fjor ble saksofonisten Magnus Bakken tildelt Talentprisen, og i går kvitterte 23-åringen med prisvinnerkonsert i tospann med sin for anledningen ønskede partner, trommeslager Jon Christensen.
Bakkens timelange tenor- og sopranoppvisning viste en improvisator med stort talent og ditto tekniske ferdigheter i fin balanse, og ga samtidig løfte om at mer er i vente.

DUO: Magnus Bakken og Jon Christensen. Improvisasjonstradisjonen lever fortsatt godt på tvers av generasjonsgrensene. (foto: Terje Mosnes)
DUO: Magnus Bakken og Jon Christensen. Improvisasjonstradisjonen lever fortsatt godt på tvers av generasjonsgrensene. (foto: Terje Mosnes)

Velutdannet
I likhet med Håkon Kornstad, Kjetil Møster, Marius Neset og andre unge saksofonister som i sin tid  «plutselig» gjorde furore, kommer heller ikke Bakken ut av det store intet. Lillehamringen er bachelor fra Berklee i Boston, holder på med mastergrad ved Norges musikkhøgskole, har fått  brynt seg i samarbeid med prominente utenlandske og norske musikere og virket godt forberedt til møtet med Jon Christensens idiosynkratiske spillestil der klangfargene pensles ut i de mest uforutsigbare strøk. Melodilinjer og abstraksjoner avløste hverandre i et moderne, kraftfullt uttrykk med stort dynamisk spenn, og selv om samspillet mellom de to bar et visst preg av å være en premiere uten prøver, med Christensen oftere i rollen som sympatisk resonansvegg for Bakkens initiativer enn som utfordrende dialogpartner, ble konserten et svært hørverdig møte mellom to improvisatorer som ikke har ordet «generasjonsgap» på vokabularet.

At Bakken sluttet det hele med en musikalsk gest til John Coltrane virket sånn sett bare helt naturlig.

KONSENTRERT: «Ungdommene» Petter Wettre (tv) og Hans Mathisen sammen med «legendene» Arild Andersen og Jon Christensen. (foto: Terje Mosnes)
KONSENTRERT: «Ungdommene» Petter Wettre (tv) og Hans Mathisen sammen med «legendene» Arild Andersen og Jon Christensen. (foto: Terje Mosnes)

Finstilt
Saksofonfesten fortsatte på kveldstid med Petter Wettre i spissen for en kvartett med gitarist Hans Mathisen, bassist Arild Andersen og allerede nevnte Jon Christensen. Spøkefullt ble bandet beskrevet som «ungdommen møter legendene», men som kvartett framsto de fire mest som et hyperdemokratisk, finstilt kammerensemble, fast bestemt på å formidle musikken så faktefritt og uforstyrrende som mulig.

KONTROLLERT: Petter Wettre eksellerte i vakkert balladespill. (foto: Terje Mosnes)
KONTROLLERT: Petter Wettre eksellerte i vakkert balladespill. (foto: Terje Mosnes)

I et ballade/mediumtempo-repertoar der brorparten av melodiene var hentet fra Andersens opusliste, opptrådte alle fire som musikkens lojale overbringere. De lot hver tone, frase, linje og klangnyanse få luft og rom, og vektla musikkens «indre» spenninger og drama også i solospillet. Wettres fulltonende balladefortelling, Andersens vekselvis drivende, lavmælte «komp» og syngende melodispill og Mathisens flotte gitartone kom godt til sin rett i denne konstellasjonen, der Christensen på sitt vis spilte solo hele tiden, men på en eller annen måte alltid på plass i totalbildet som først og fremst fargelegger, langt mindre som «timekeeper».

Savn
Så langt, så bra. Å høre perfekt eller nær perfekt musisering er alltid en lise. Men underveis tok jeg meg i å savne brodd, utfordring og en dose utadvendt galskap i formidlingen, som en nødvendig kontrast til all den tilbakeholdte energien som nok kunne fornemmes, men som sjelden eller aldri trakk meg ut på stolkanten. Dermed vil jeg huske opplevelsen som en velspilt og svært vakker konsert, men også som en konsert der den begeistrende råheten uteble i serveringen fra scenen, med de tilløpene til kjedsomhet det innimellom innebar.

 

Fra forsiden

Nyhet

NTT: Lufttrommer i sorg og ekstase

Jazzbloggen minnes Neil Peart, prater med Hans Hulbækmo om en hel konsert-uke med Atomic og hans favoritter fra Paal Nilssen-Love-æraen, ringer til Eldar Vågan og skriver reisebrev fra Tjøme.

Meld deg på vårt nyhetsbrev