Storløkken og orkesteret passer hverandre som hånd i hanske.
Scheen Jazzorkester har etablert seg som et av landets fremste, med en besetning av utøvende søyler. Da ensemblet spilte på Victoria høsten 2013, vartet orkesteret opp med nyskrevet musikk fra egne rekker. Det er noe de har hatt for vane å gjøre gjennom årene, siden de startet i 2010. Våren 2023 har bandet med seg en ekstern komponist til Victoria. Ingen ringere enn Ståle Storløkken, synthmagiker og elektronisk lyddesigner par excellence .
Ståle Storløkken. Foto: Stein Hødnebø
I mitt hjerte er det Supersilent-Ståle som har den største plassen, men Storløkken har gjort sterkt inntrykk i en mengde andre settinger også. Han har en åpenhet og en tilstedeværelse som kan antenne og en brennende evne til å nyorientere gamle stilmønstre. Når Joe Zawinul og Jimmy Smith dukker opp i Storløkkens vev, er det neimen ikke sikkert at vi kjenner dem igjen. Utforskning av måter å benytte instrumenter, har vært viktig for vår mann. Denne trangen til å ta seg videre ligger til grunn for særpreget i sounden og spillet hans, vil jeg tro.
Verket som skal framføres i kveld, tar ifølge programmet løst utgangspunkt i Storløkkens interesse for elektronisk frambrakt lyd. Det bærer tittelen: «Double Reality Beyond Space and Time».
Komponisten setter i gang et eggende og fengende tema, lett og sprekt av vesen. Eyolf Dale sitter bak klaveret og legger inn tempererte klanger. Det skal vise seg å være et vellykket grep å la Dale og Storløkken ta seg av tangentene i ett og samme band. Trommeslager og bassist – Audun Kleive og Jan Olav Renvåg – får musikken til å slentre, uten at den mister det stramme holdet. Thomas Johansson hever armen og styrer blåserne til løft. Det låter kledelig tilbakeholdent. De lange og bevegelige linjene kontrasterer det tettsittende drivet. Så må den første saksofonsoloen for kvelden, spilt av André Kassen, kjempe litt om plassen i lydbildet.
Søtsmaken fra åpningspartiet blir hentet inn av syrlige arrangementer. Den herlige kraften i blåserekka gir seg til kjenne med tyngde, før vi tas tilbake til det utadvendt lettbente igjen.
Audun Kleive. Foto: Stein Hødnebø
Jeg tror det er «Kirkemodus» som åpner med skjøre Storløkken-klanger, fulgt av gråblå fanfare og finstemt alvor. Det puster helt uanstrengt og har en lekker og innbydende væremåte. Noe av eventyret ligger i den lyden Storløkken produserer. Det er gjort med teft og kjærlighet. Så funker musikken seg til, akkurat sånn jeg hadde håpet. Det må jeg innrømme. Dette er deilig 60-tallsbrygg som virkelig smaker. Kleive skyver det fram. Løfter det opp og gir det egenkarakter. Dette er enda en konsert der trommeslageren tilfører kvelden en uforliknelig rytmisk musikalitet. Og det ser og høres ut som Dale storkoser seg, og det gjør det vuggende publikummet også. Guttorm Guttormsens fløyte blir med oss ned igjen, før det finstemte og elastiske blåset melder seg inn.
Mats Äleklint. Foto: Stein Hødnebø
Musikken til Ståle Storløkken er bredt anlagt, og den er en opplevelse å følge. Komponisten har delt inn kvelden i fire bolker, og i bolk to skal vi få høre «Massive Mess» og «Pop-vals». Den første kommer med et lett rocka riff i glideflukt og får Mats Äleklint ut i manesjen med trombonen. Han har en tydelighet og en sang i spillet som berører. Som om han uttrykker sin egen mening. Og det kompet han blir utstyrt med, må virke inspirerende. Musikken er skiftende, like mye som den henger sammen, og når Thomas Johansson får plass til å uttrykke seg, tar han til vingene. Han er jo en mester til å lade og bygge. Holde igjen og slippe fri. Og han har en teknikk som kan la det skje.
Vi får stadig nye steder å være, og jeg liker umiddelbarheten i Storløkkens låter. De er enkle å ta inn, samtidig som de rommer mye. Ja, litt lenger ut i konserten, får Äleklint og Johansson anledning til å leke seg litt i det fri også, før det mer melodivennlige trer inn igjen. Jeg vet ikke om det er riktig å si at kvelden er underholdende, men jeg trives iallfall i det jeg hører. Helt mot slutten får vi en lang Storløkken-intro der kullsyreholdige klanger bryter overflaten med stor ro. Noe nærmere proggen kommer vi ikke denne torsdagen. Det duver og dupper og faller smidig inn i den velsmakende helheten. Jeg hadde forventninger til denne kvelden. De har blitt innfridd og vel så det.
