En gledens kveld med gitar og vokal.
Jeg vet hva jeg går til, men ikke hva jeg får. De trenger i og for seg bare å åpne munnen og løfte plekteret for å bli gjenkjent, hver med sitt distinkte særpreg, men Sidsel Endresen og Stian Westerhus er også eminente ambassadører for impromusikkens uforutsigbare vesen. Stillstand er kanskje denne musikkformens farligste trussel. Bevegelse og indre liv kan være kjernen. Kanskje det også er sånn at der ordene må gi tapt, kan improen bære videre på mening. De henvendelsene jeg har fått fra disse to musikerne gjennom årene, har mildt sagt vært interessante. Jeg kan tenke på Westerhus på Punkt festivalen for noen år siden og på Endresen med Christian Wallumrød og utbryte: -Særlig mye bedre blir det ikke!
Mine forventninger til kveldens forestilling er naturlig nok knyttet opp mot disse tidligere opplevelser, men de to som inntar scenen, har neppe fokus på det de gjorde i går. – Det er stas at det blir utsolgt. Lenge siden vi har spilt sammen. Min første på seks måneder, så vi får bare se hvordan det går. Det er Sidsel som slår an en munter tone, før gitaren til Westerhus får introdusere kvelden. Så begynner Endresen å synge, og vi får liksom servert singer-songwriter tradisjonen og avantgarden i et og samme grep. Det får meg til å tenke på de vellykkede tolkningene hun gjorde av kjente sanger, sammen med Bugge Wesseltoft, selv om det vi nå hører, befinner seg nærmere ytterkantene. Sist jeg hørte noe som kan minne om dette, var i rom med Maggie Nicols.
Foto: Kerstin Siemonsen
Stian Westerhus springer ut av en tradisjon der musikere som Fred Frith, David Torn og James Plotkin hører hjemme, men det han gjør med gitaren, bærer selvstendighetens tydelige merke. Lyden svever og glir, eller den dumper tungt ned og skriker deg plutselig i øret. Strengeleken hans henger sammen på sin helt egne måte. Han kan sette i gang en heftig puls og ornamentere med finslige skrapelyder. Den spenningen Westerhus skaper med gitar, er han for tiden alene om.
Foto: Kerstin Siemonsen
Så begynner vokalisten å gestikulere med venstrearmen. Det understreker innholdet i den fortellingen hun sitter og utvikler. Jeg drar kjensel på den, men har aldri hørt den før. Når kveldens stoff drar seg sammen, samler seg og fusjonerer, utvider øyeblikkene seg. Bedre fusion-musikk trenger jeg ikke. Så kan de to nærme seg det massive eller ta fram rockens væremåte og trylle fram sitt eget. Ja, Stian Westerhus hever gitaren mot munnen og blåser fram ny lyd, mens Sidsel Endresen lar seg høre som vindmaskin. Bedre underholdningsmusikk skal du leite lenge etter. Her er det fint å være. Kvelden byr videre på dette korthugde språket som ikke snakkes andre steder enn der Sidsel Endresen befinner seg. Det kan formidle en emosjonell grunntone eller framstå som helt abstrakt. Soulmusikken får også sin plass, i form av bruddstykker på gjennomreise i fri sone. Populærmusikken kler å stå på skakke.
Denne musikkvelden er den fineste jeg har hatt på lenge, og det er ikke på grunn av den generelle underernæringen på konsertopplevelser i disse merkelige tider. Duoen blir klappet inn til ekstranummer. Begeistringen fyller Victoria. –Fy faen så deilig det er å spille, roper gitaristen, tilbake på scenen, mens vokalisten bryter ut i latter. Sann glede. Vi får en såre vakker avrunding der Westerhus setter punktum med lavmælt bue på gitaren. Nydelig.
