Suverent fra LiveLien

Kunsten å gjøre andres sanger til sine egne er langt fra ny, og langt fra risikofri. Enhver originalversjon vil ha sine forsvarere som betrakter «fikling med helligdommen» som et overgrep, men heldigvis synes det likevel å eksistere en overveldende aksept for artisters rett til å utforske og formidle andres sanger.
Det skal vi som publikum være takknemlige for. Gode versjoner betyr utvidede eller helt nye opplevelser, og selv om en slapp coverversjon nok kan komme til å svekke omdømmet til den uheldige «covreren», er i det minste selve sangen nokså trygg – det skal godt gjøres å påføre en i utgangspunktet livskraftig sang banesår.

Utsøkt vis
Når sanger Live Maria Roggen og pianist Helge Lien nå følger opp sitt platesamarbeid fra 2011, «Låvesalg», med coveralbumet «You», er det nettopp kunsten å gjøre andres sanger til sine egne de demonstrerer på til dels utsøkt vis. Det klareste eksemplet på nyskaping er en dekonstruert og reharmonisert versjon av The Pussycats’ sekstitallshit «Just A Little Teardrop», en enkel poplåt med et rop-om-hjelp-tekstinnhold som originalversjonen serverer gjennom et omvendt refreng-dominert forstørrelsesglass. I Roggen/Liens fortettede versjon blir derimot de to versene selve essensen, og med samme tekstvennlige tilnærming forstørres og fortolkes det eksistensielle budskapet også i Bjørks teatralske, nådeløse voggesang «Scatterheart», Arnt Håkon Ånesens her avelektrifisere elektronikalåt «You» og Morten Abel/The September Whens «Cries Like A Baby». Videre innlemmes så ulike sanger som Bendik Hofseths «Waterfall», Stina Nordenstams «Dynamite», Roger Andreassen/Life…But How To Live It?s «Should Have Known Better» og Jon Eberson/Sidsel Endresens «All Our Treasures Lost» i «det LiveLien’ske uttrykket» som nye «fortellinger» i forhold til originalene, og også Lars Jansson/Live Maria Roggens «Er jeg den», samt to bonus-/nedlastingsspor, Øyvind Brandtsegg/Ella Hillbäcks «Din hud» og Elin Rosselands «Elegi», finner seg vel til rette i selskapet.

Dramaturgi og dynamikk
Hva er så da «det LiveLien’ske uttrykket»? Muligens er «sang til pianoakkompagnement» et formelt sett riktig svar, men som beskrivelse av det organisk-klingende samarbeidet på «You» er det misvisende mangelfullt. Snarere handler det om et slags mini-orkestralt uttrykk der Roggens ulike stemmeklanger og fraseringsvalg utgjør «orkesteret» i likestilt lag med alle de ulike klang- og fraseringsvalgene som Lien rår over med Propeller Studios Bechstein C-234-flygel under sine hender.
Det er ikke noe lite «orkester», og det krever faktisk sin arrangør/dirigent. (Formodentlig?) i tett samarbeid med produsent Kåre Chr. Vestrheim har Roggen og Lien gitt hver eneste sang en svært bevisst dramaturgi og dynamikk, i noen tilfeller med litt studioelektronisk assistanse/effektbruk. Ut over det er rammene/parameterne de vanlige: mørkt/lyst, langsomt/fort, nakent/tonetett, nært/ekspressivt, sterkt/svakt osv, men den henvendelseskraften som oppstår der Roggen og Lien kontinuerlig tilpasser seg hverandre i sin felles, både godt forberedte og intuitive tilstedeværelse i musiseringen, er ikke vanlig. Vil du oppdage hvor uvanlig, så prøv en «omvendt» lytting – følg den som ikke har melodiførerrollen. Den lytteopplevelsen forteller svært mye om hvordan det enestående helhetsinntrykket skapes og formidles på dette suverent gjennomførte albumet, og ikke minst frister den til gjentakelse, ikke bare med tanke på «You».

Terje Mosnes