KONSERT: Perfekt matchet bestillingsverk til Tom Sandberg-utstilling av Supersilent.
Tekst Audun Vinger
Det har vært mye liv og leven de siste dagene. Veldig mye. Med godt salg for Oslo World og Bærum Jazzfestival og vanlig tett konsertuke pluss platemesse og ikke minst strålende og eksentrisk triojazz med Sullivan Fortner på Victoria. Tror neppe jeg har hørt noen spille akkurat på det viset tidligere – snakk om å endevende tradisjonen.
Ja, det har nesten vært vanskelig å huske alt hva jeg har holdt på med siste uke, men etter litt arbeid med penn og papir ble det hele rekonstruert. Konserter med varsom ro og jazzimpulser fra Ganavya i Jakobskirken til full reggae-fest med The Congos på Cosmopolite, til tross for at hovedvokalist Cedric Myton uteble på grunn av at han segnet om dagen før. Sånn er det å være 78 år og på veien konstant. Men det spørs om ikke lørdagens konsert med Supersilent på Henie Onstad Kunstsenter tok kaka. Konserten kommer til å sitte i kroppen lenge.
Ståle Storløkken. Foto: Tomas Lauvland Pettersen/Bærum Jazzfestival
Dette var en del av jazzfestivalen i Bærum som også hadde hatt godt besøk med artister som Dave Holland, Dee Dee Bridgewater, Nikolai Hansli og Helge Sunde. Konserten var et samarbeid med kunstsenteret selv, og var formet som et langt bestillingsverk. Etter sigende skulle det vært flere konserter, som ble samlet i én. Men selv om det varte i nærmere to timer, kunne det gjerne vart enda lenger for min del. Dette var nemlig et perfekt eksempel på å havne i sonen. Et sted man gjerne trenger å oppsøke nå, mer enn noen gang.
Det arrangeres konserter hos de andre institusjonene også, men ingen steder føles så naturlig og perfekt som Studio der ute på Høvikodden. Og det har det gjort siden Arne Nordheims verk Solitaire i 1968. Senteret har så mye kulturell patina – det er som om man konstant står på skuldrene av kunstnere og publikums tidligere aktivitet der. Henie Onstad presenterer mye nytt, men det er også et slags museum om senterets egen historie og om moderniteten i Norge, spesielt på 60-, 70- og 80-tallet. Det er knadd inn i alt man ser og hører.
Fra Tom Sandberg-utstillingen. Foto: Audun Vinger
I Supersilents tilfelle var også musikken knadd med noe ferskere inntrykk. Det markerte åpningen av en stor men rolig og flott utstilling med livsverket til den store fotografen Tom Sandberg. «Verden vibrerer» heter den og er et påkrevet museumsbesøk, også uten musikk. Men det er mye musikk i bildene hans, fra studietiden i England på 70-tallet og frem til han gikk bort i 2014. Motivene hans av komponister som Krysztof Penderecki, Iannis Xenakis og John Cage er enorme klassikere, men jeg ser musikk i mange av bildene hans, selv i dem av en grov vannpytt fanget for evigheten.
Arve Henriksen. Foto: Tomas Lauvland Pettersen/Bærum Jazzfestival
Det sort/hvite uttrykket rommer så mye sensualitet, rytme, skjønnhet og uro. Og det var som om skyggene, lyset og det sort/hvite også ble en del av Supersilents musikk. Ikke bare på grunn av det effektfulle lyset skapt av Gard Gitlestad, som var basert på grillene der oppe i takriggen, og som stundom fikk det til å se ut som faretruende skyskrapere i en fortapt urbanitet.
Men selve musikken vibrerte. Konserten føltes ikke lang, siden det var så poengterte ideer, og så forskjellige, som skapte perfekt dynamikk. Arve Henriksen begynte med å gå rundt i lokalet med en bassklarinett før han fant sin plass på den bekmørke scenen sammen med Ståle Storløkken og Helge Sten, som fikk de mest vidunderlige og noen ganger litt skumle toner og frekvenser ut av fingrene sine, godt tilrettelagt av lydtekniker Espen Høydalsvik. Storløkkens flygel-spill sendte tankene til flere tiår med seriøs samtidsmusikk der inne, mens det i mer maskinelle perioder også fikk publikum til å smile av de psykotiske beatsene og figurene som ble skapt ut av intet. Henriksen på trompeter og vokal, og en ekstra gåtur med lommetrompeten. Storløkken krokrygget over sine tastaturer og klaviaturer.
Helge Sten. Foto: Tomas Lauvland Pettersen/Bærum Jazzfestival
Helge Sten satt ganske urørlig oppå lydbomben sin – alltid et fascinerende syn. Noen partier var skjønne, andre holdt på å løfte taket, mens verkets indre logikk gjorde at publikum alltid forstod hvor de var i handlingen. De tre musikerne har så klar identitet og utfyller hverandre på best tenkelige vis.
Storveis – og for den som ikke fikk vært tilstede på denne utsolgte konserten er det verd å håpe på at det blir en innspilling av dette materialet for senere bruk.
Liveprogrammet på HOK fortsetter i perioden med spesielle konserter med blant andre POING og Erlend Apneseth Trio, samt det store prosjektet Tom Sandberg Uncaged den 22. november der det i Cages ånd skal være 120 minikonserter rundt om på senteret, der du minst aner det. Skriv det ned i boka og sjekk rutetidene på 160-bussen.
