Den lille festivalen i festivalen setter standard igjen.
Han gjorde kvelden min i går, sammen med de fire andre i Jon Rune Strøms Quintet, og her han igjen! Trompetist Thomas Johansson har en sterk plass i norsk jazz´ unge mellomgenerasjon. Han spiller da også i noen av favorittbandene mine – Cortex, Large Unit, All Included, Friends & Neighbors – og dessuten har han ettertrykkelig vist hvordan man kan stå på helt egne bein. Lytt til fjorårets soloalbum «Home Alone». Sammen med Scheen Jazzorkester tar Johansson ut kjente og mindre kjente sider ved seg selv. «As we see it…» er hans nyskrevne verk for orkesteret. Der er han ute etter å balansere det fastlagte og det unoterte.
På Energimølla velter orkesteret over oss, med en nokså massiv lyd, der bassen dominerer, iallfall der jeg sitter. Etter hvert kommer balansen på plass, og gitarist Even Helte Hermansen introduserer seg med touch av Sco i fingertuppene. Jeg liker meg bedre i låt nummer to som har mer av antydningens vesen. Den kommer oss vennlig i møte, med ståbass, og etter hvert reiser den seg i full høyde. Konserten inneholder fine bidrag fra enkeltmusikere. Verdt å nevne er Rune Klakeggs pianosolo over et tungt komp. Dag Erik Knedal Andersen viser oss hvor trommene skal stå. Han er en viktig komponent i Scheen-maskineriet. Det blir rom for ballade, og mot slutten tar altsaksofonist Guttorm Guttormsen oss fint inn i en gospel, mens orkesteret skinner med. «Bushman» Even får også lov til å rocke litt, og han starter en av låtene med et deilig knudrete riff. Scheen Jazzorkester med Thomas Johansson leverer solid underholdning.
Saken fortsetter under bildet.
Scheen Jazzorkester på Energimølla. Thomas Johansson bak til venstre. (foto: Odd Eirik Skjolde/Kongsberg Jazzfestival)
Corea med gjest
Chick Corea bærer hele den moderne jazzen på sine skuldre, kan man gjerne si. Jeg husker første gang jeg så han med Return To Forever, i Molde helt på starten av 70-tallet. Den opplevelsen sitter. Jeg husker dessverre også de sceniske jazzrockutskeielsene jeg kunne klart meg fint uten. Mannen er selvsagt formidabel, og den akustiske utgaven han gjester Kongsberg med, teller John Pattitucci på bass og Dave Weckl på trommer. Gjesten som er lovet oss, heter Marius Neset.
Det er virkelig stas å høre Chick Corea igjen, selv om han holder seg i samme stilsegment gjennom det meste av konserten. Det store spanske hjertet hans hamrer stødig, og trioen hans eier en så sjelden musikalitet at man lar seg fjetre. Sjefen introduserer hver låt og later til å være i bra humør. «Morning Sprite», «Japanese Waltz» og «In A Sentimental Mood», sistnevnte i et særdeles chickt arrangement. Både bassist og trommeslager får lyset på seg, og de er begge i stand til å formidle innhold, bortenfor det teknisk briljante. Publikum står rett opp og ned i det store varme rommet i Kongsberg Musikkteater. Corea kommenterer situasjonen og lurer på om vi orker 15 minutter til. Det mange publikummere lurer på, er hvor det blir av kveldens gjest. Så går trioen av scenen, før de igjen blir klappet inn. Først nå blir Marius Neset introdusert, og han blir med på en fin versjon av «Spain». Mine gjester blir behandlet bedre.
Saken fortsetter under bildet.
Chick Corea Akoustic Band med Marius Neset (foto: Birgit Fostervold/Kongsberg Jazzfestival)
Navnet skjemmer ingen
Jeg føler meg ikke komfortabel med betegnelsen Særingfest. Kunne ikke denne festivalen i festivalen heller hete Frittstående? Den er uansett viktig for Kongsberg. At Ståle Liavik Solberg og Paal Nilssen-Love står bak, borger for godt nivå gjennom en helaften. I år rommer Særingfest fire sett.
Og for et orkester som får lov til å starte. Som plukket ut av et eventyr frie uttrykk som ingen kan maalbinde. På scenen befinner seg Joe McPhee, Agnes Hvizdalek, Ståle Liavik Solberg, John Butcher og Pascal Niggenkemper. Butcher og Hvizdalek slår an tonen og er i det samme. Slik hører jeg startsekvensen, før et underlig fugleliv manifesterer seg lydlig på scenen. Er det varmen som har gjort dem så lyriske i kveld? Niggenkemper har noe eksepsjonelt i tilnærmingen sin. Det handler ikke bare om stashet han anvender på bassen sin, og den sounden han produserer, men om den rollen han inntar i det kollektive. Sammen med Liavik Solberg skyver han bandet fram, mens de to i neste omgang setter seg selv i sentrum. At fem så distinkte stemmer kan opptre så harmonisk, er inspirerende. Joe McPhee spiller med en autoritet kun de høymodne kan produsere.
Saken fortsetter under bildet.
Ståle Liavik Solberg, Pascal Niggenkemper, John Butcher, Agnes Hvizdalek og Joe McPhee (foto: Mats Even Omberg/Kongsberg Jazzfestival)
Frirock
Så er det tid for klage. Mat Maneri har god kontakt med fandenskapet i bratsjen sin. Det er et mørke og en sammensatt villskap i det han gjør. Intensiteten får følge av Randy Petersons offensive tromming. De to gir hverandre rom til rådighet, men de går også så tett på hverandre at det legger seg råskap i lufta. Det ligger dessuten et lag av folklore til grunn for noe av det som kommer fra Maneri. Slik hører jeg det, men han er samtidig en frisjel på vandring i sitt eget. Settet er dynamisk. Ja, det drar seg mot frirock. Og sånt liker jeg virkelig.
Nyromantikk
Pianist Kaja Draksler og trompetist Susana Santos Silva starter i det nakne. Sistnevnte kan være sparsommelig, men samtidig ha mye å by på. Slik er det også i kveld. Hun er god til å disponere, og hun har en makker som både kler og utfordrer henne. De to kjenner hverandre, og det lar seg høre i de møtene de setter i scene. Det preparerte pianoet blir til et slags rytmeinstrument, bak en skjelvende trompettone. Så bytter de på rollene og sender oss inn et annet sted. Mot slutten vender musikken seg mot nyromantikk, med svake akkorder og luftbårne støt. Dette er bærekraftig.
Tilstedeværelse
I siste avdeling forventer jeg meg flammekastere på scenen. Jeg ønsker iallfall at musikken skal ta fyr. Den gjør den da også, men Arashis sett blir noe helt annet enn et ukontrollert flammehav. Saksofonist Akira Sakata hengir seg faktisk til det melodiøse i starten, mens bassist Johan Berthling byr på dette tørre imperativet av en spillestil. Paal Nilssen-Love er tilbake på Kongsberg med sin smakfullt rabiate tilnærming. Sistnevnte driver trioen fram, gir oppvisning i intensitet og viser denne tilstedeværelsen han har skjemt oss bort med. Jeg kjenner den tradisjonen Arashi står i, og den lar seg ikke jukse med. Settet er rikt på uttrykksformer, og alle har en hånd på rattet. Denne musikken blir aldri søt, men den strekker seg mot det alminnelig pene. Det rike og mettende settet avrundes med Sakata på klarinett og Berthling og Nilssen-Love på poetisk reise. En sær kveld? Nei , bare inkluderende og mangfoldig.
Saken fortsetter under bildet.
Goran Kajfes og Jonas Kullhammar (foto: Gunnar Brekke/Kongsberg Jazzfestival)
Etter midnatt
Over midnatt er det tid for Goran Kajfes Subtropic Arkestra. De skal vugge oss og ta oss til eksotiske steder. Jeg minner meg selv på fjorårets beste opplevelse på Kongsberg: Nacka Forum på Energimølla. Tre av kjernemedlemmene i det bandet står også sentralt i arkesteret. Foruten trompetistsjefen selv finner vi saksofonist Jonas Kullhammar og bassist Johan Berthling i det seks mann sterke bandet. De har blitt omtalt som best blant grupper som blander afrobeat, etiopisk jazz og storband funk, selv om beskrivelsen ikke dekker helheten i hva de står for. Det er fint å høre dem igjen, men dette er ikke deres beste kveld, til tross for gode Kullhammar-bidrag, duvende blåsearrangementer og arabisk gitar fra Reine Fiske. Jeg har dem i hodet på vei til hotellet, men det er andre fredagsinnslag jeg skal huske.
