Substansielt og lekent

To ringrever som fortsetter å overraske og en trekkspiller som på få år har rukket å forfriske norsk og internasjonal impro med gode idéer og godt spill. Saksofonist, fløytist og klarinettist Frode Gjerstad, akkordeonist  Kalle Moberg og Paiste gongspiller Paal Nilssen-Love har vært i Gamle Aker kirke og påkalt åndene for fritt samkvem og smidig kommunikasjon. Det ærverdige middelalderbygget spiller med i musikkens høystemte og søkende partier. Sånn kan det iallfall oppleves. Albumet består av ett stykke på 49 minutter, og musikken er holdt i en finstemt balanse.

Selve anslaget har en urovekkende atmosfære, der instrumentene på hvert sitt vis underbygger stemningen. Gjerstads fløyte har skumringsfuglens sang i seg, mens trekkspillet lydsetter forventning og gir nerve til den forsiktige framdriften. Lyden fra gongene sprer seg som ringer i vann. Lar seg høre som saktmodige, fredfulle eksplosjoner. Jeg aner ikke hva disse tre utøverne har snakket sammen om i forkant av innspillingen, men det kan ha handlet om å holde tilbake og la rommene i musikken bli medspillere. Jeg tenker på flo og fjære mens jeg lytter. Stiller, evjer og forsiktige stryk. Båten om kvelden. Så kan Frode Gjerstads klarinett reise seg og rive assosiasjonene tvert av. Musikkens overraskende bestanddeler vitaliserer innholdet, og selve besetningen gir vekt til særpreget.

Paal Nilssen-Loves bruk av gonger står i fin kontrast til de energiutladningene og den drivkraften han gjerne forbindes med som batterist. Den følsomme behandlingen av de store, hengende metallskivene gir oppdrift til svev. I skjæringspunktene mellom den duvende tilbøyeligheten og de krakilske tendensene antennes de uttrykkene som skapes. Jeg har hørt mye på disse tre musikerne gjennom årene, i mange konstellasjoner, og på «Time Sound Shape» er de virkelig på høyde med seg selv. Ja, de tar oss med til flater for oppdagelse og funn. Musikken har en ømhet i seg, en sensitivitet som næres av de frie formene på utmerket vis. Når Gjerstad og Moberg grynter og snadrer mens Paal ligger bak og velter lyd og elter sound, er det kreativiteten som fyller trioens rom med overskudd. Det ligger mye ferdighet bak det som fyller kirkerommet i Akersbakken, men den gjøres aldri til poeng. Melodibrokker, skakke linjer og lydutsmykning har en lek gående. Den fordrer konsentrasjon, sterk lytteevne og solidaritet.

Den atmosfæriske kvaliteten og retningsmangfoldet på «Time Sound Shape» setter seg godt etter mange gjennomhøringer. Musikken fortsetter å overraske og glede, uten å være innyndende. Det kjennes godt å være i gang med det nye improåret.