Strøkne stemmer, spredte ord
Elin Rosseland lar mange stemmer, inkludert sin egen, klinge uforstyrret av instrumenter på sitt nye album «Vokal».
For under ett år siden utkom «Ekko» – Trondheim Jazzorkester & Elin Rosselands album med sistnevntes bestillingsverk for TJO og Trondheim Jazzfestival 2010. Nå er «Vokal» her, nok et album der Rosseland viser sin kapasitet som sanger, komponist og arrangør.
«Vokal» er som tittelen antyder et rent a cappella-album. Rosselands komposisjoner og arrangementer formidles av ulike stemmekonstellasjoner, med dikt fra Karl Seglems 2006-samling «Stilla er ein åker» som tekststamme i repertoaret. (Det gir Seglem en unik rolle i dette plateprosjektet, der han også er oppleser, utgiver og utøvende produsent.)
Rosseland innleder med å synge tre av diktene i harmonisk vakre tonevever sammen med Ellen Hvattum, Tove Rødde Fjeld, Berit Lohne og Inger Danneborg. To andre framfører hun sammen med Seglem i hhv resitasjonsdialog og som tonelegger under Seglems opplesning, mens Seglem avslutter albumet med å deklamere «Ein gong er musikken» uten akkompagnement.
Suverene Trondheim Voices under ledelse av Live Maria Roggen synger Siri Gjæres tekst «Nummer 1» til Rosselands komposisjon (fra «stemmeballetten» «Bingo») på det som kanskje blir stående som albumets vokale høydepunkt. Den mest abstrakte og vokaleksperimenterende/improviserende sekvensen står Rosseland for sammen med Guro Gravem Johansen og Live Sollid Schulerud i fire forløp med de lakoniske titlene «Mono», «Clip», «Hepp» og «Bølge», mens hun solo, med maskinelt samarbeid, skaper store, ordløse stemmeklanger med snev av Brasil i «Si no». Fauna vokalkvintett signerer albumets to importinnslag i Rosselands spenstige arrangementer av «Fager kveldssol smiler» og «Ingen vinner frem til den evige ro», og bidrar til å gi albumets 38 minutter med stemmebruksmangfold en musikalsk egenvekt som gjør lytteopplevelsen mer mettende enn den korte spilletiden skulle tilsi.
Rosseland er en krevende og ambisiøs arrangør, men det vriene vokalarbeidet på albumet er gjennomgående strøkent og til tider imponerende rent musikalsk. Som tekstformidling er rett nok særlig de tre første sporene vanskelige, med sungne ord og setningsbrokker som mer skaper en stemning enn de overbringer en poetisk ytring som kan forstås på vanlig vis. Siden poeten selv er tungt involvert i prosjektet, er det likevel all grunn til å tro at han bifaller å bli fragmentert, og det skjer da også på en musikalsk meget tiltalende måte.
Terje Mosnes
