FESTIVAL: Med en eventyrlig fredagskveld som foreløpig klimaks, cruiser Moldejazz mot musikalsk knallsuksess.
Bildet over: Vijay Iyer – tilbake til residensen med et sekstettbrak (foto: Terje Mosnes)
Lørdagens morgenferske nyheter fra Molde: Norsk jazz ubestridte Grand Old Lady, Karin Krog, ble noen minutter over sju i dag morges tildelt Molderosen. Karin framførte sin udødelige «Break of Day in Molde» på morgengrykonserten i Reknesparken til tonefølge av Tore Brunborg og Steinar Raknes, og spilte også på Jo Vogts leirgjøk fra Moldejazz’ pionértid på 60-tallet. Jazzinorge.no gratulerer.
Nyhet 2: Neste års Artist in Residence i Rosebyen blir den superbe amerikanske bandlederen, komponisten og arrangøren Maria Schneider. En konsert med hennes norske samarbeidspartner Denada står på en timeplan der flere detaljer om residens-prosjekter med norske musikere involvert kommer etter hvert. Jazzinorge.no gratulerer like godt med det valget også.
Super-sekstett
Så tilbake til årets festival. Fredag kom Artist in Residence Vijay Iyer tilbake til Molde fra sin planlagte avstikker til London og Wigmore Hall. Utpå kvelden ledet han sin sekstett – saksofonistene Steve Lehman og Mark Shim, kornettisten/flygelhornisten Graham Haynes, bassisten Stephan Crump og trommeslageren Tyshawn Sorey – i en forrykende klubbkonsert basert på materiale fra det kommende ECM-albumet «Far from over», og viste ettertrykkelig at heller ikke et moderne, ekspressivt og harmonisk originalt jazzuttrykk er ham fremmed. Om Elvin Jones og Jimmy Garrison i sin tid var John Coltranes «kvartettmotor», er Crump og fenomenale Sorey Iyer-sekstettens atomreaktor, og blåserne viste seg tilliten fra det kravstore «kompet» verdig der de sammen og hver for seg føyde rå blueskraft og improviserte abstraksjoner sammen til et besettende, medrivende kok. Store ord er som kjent farlige, men jeg var neppe den eneste som forlot Storyville fredag kveld med en følelse av å ha fått tak i en flik av sekstettjazzens «next level».
Saken fortsetter under bildet.
Mini-residens
I Iyers fravær opprettet en annen Residerende kunstner, 2001s Pat Metheny, en mini-residens med maksi-overtoner. Han begynte i trio (Arild Andersen/Gard Nilssen) onsdag, men gikk så inn i store formater med Jaga Jazzist foran 800 stående midnattsravner torsdag og deretter med Trondheim Jazzorkester foran nesten like mange sittende fredag kveld. Ikke uventet fant han seg musikalsk godt til rette i de to ensemblene, og de norske musikerne lot så åpenbart å trives sammen med ham, der de presenterte Metheny-låter pluss litt til i spenstige arrangementer.
For min del ble det med en lovende smakebit av Jaga-konserten (som pålitelige kilder med rødkantede øyne beskrev i sterkt begeistrede ordelag dagen derpå), men til gjengjeld et dypdykk i TJO-konserten, der Eirik Hegdal og Ole Morten Vågan hadde ikledd et drøyt dusin Metheny-låter mildt sagt ambisiøse arrangementer. Tre saksofonister (Hegdal, Mette Rasmussen, Petter Kraft), tre messingblåsere (Magnus Broo, Hild Sofie Tafjord, Øyvind Brække), fiolinist Ola Kvernberg, cellist Marianne B. Lie, bassist Vågan og trommeslager Hans Hulbækmo utgjorde besetningen som formidlet bl.a. «The Calling», «Missouri Uncompromised», «Sirabhorn» og «Bright Size Life», og med Metheny godt integrert i ensemblet låt det dynamisk, presist og samtidig frodig «musikantisk» i beste TJO-stil.
Metheny var heller ikke den eneste som tok sine soli med stil og ferdighet, og komplettert med sanger Kirsti Huke som god og overraskende gjest i en følsom kvartettversjon av «Mas alla», munnet konserten ut i en skikkelig lagtriumf i Bjørnsonsalen denne minneverdige fredagen.
Fryd og atter fryd
Nå er likevel Moldejazz 2017 et uendelig mye større tilbud enn hva de største plakatnavnene varsler. Eksempelvis har denne skildrer i løpet av de siste to dagene kunnet fryde seg over de vitale veteranene Tomasz Stanko (trompet) og Enrico Ravas (flygelhorn) kvintettkonsert, vandrende i spennet fra nærmest pop-aktig til friblåsende musikk; Harald Lassens utmerkede og rytmeglade LASSEN-kvartett og franske Eve Rissers kosmopolittiske og små-avantgardistiske White Desert Orchestra med Eivind Lønning som myndig «musikalsk oppmann».
Når så egne inntrykk føyes sammen med førstehåndsberetninger fra andre konsertarenaer, avtegner det seg et bilde av en festival der det aller meste har klaffet rent musikalsk, værmessig og avviklingsmessig. En liten rynke i arrangørpannen skyldes litt svakere billettsalg enn håpet på de to pop- og blueskonsertene på Romsdalsmuseets utescene, men resten av festivalen har – som det heter – levert på alle fronter så langt, og nå gjenstår bare sluttspurten.
Terje Mosnes (tekst/foto)
