Tekst og foto: Terje Mosnes
(På bildet over: Chick Corea og Håkon Mjåset Johansen)

Torsdag var «Chick Corea»-dagen på Kongsberg Jazzfestival. Den amerikanske stjernepianisten stilte først i duokonsert med sin gamle Return To Forever-bassist Stanley Clarke i Kongsberg kirke på ettermiddagen, og dukket deretter opp som «featured» pianist i Håkon Mjåset Johansens takk-for-prisen-kvartett i Kongsberg kino på sein kveld.

Lekent
Trommeslager Mjåset Johansen, som fikk DnB/Kongsberg Jazzfestivals Store musikerpris i fjor, hadde valgt å konsertkvittere i lag med sine gode musikerkollegaer Jonas Kullhammar (tenorsaksofon), Ingebrigt Håker Flaten (kontrabass) og altså Chick Corea, som han har hatt jevnlig kontakt med helt siden de første samarbeidene i Trondheim Jazzorkester for mer enn 10 år siden.
Om kirkekonserten ble et mestermøte på aller øverste ferdighetshylle, ble kveldskonserten en til tider medrivende, og hele tida leken og løssnippet affære.

Ingen øving
– Da jeg hadde fått prisen og begynte å planlegge denne konserten, tenkte jeg at det kunne vært artig å bare spille litt. Så jeg samlet noen av de mest travelt opptatte folka for å være sikker på at vi ikke skulle rekke å øve, forklarte Mjåset Johansen fra scenen.
Da, etter ett av flere fine solotrommeforløp, hadde han, Kullhammar og Håker Flaten satt tonen for konserten med en fresende trioversjon av Kullhammars «Snake City Rundown», som på ingen måte vitnet om manglende samspilthet.
Så kom Corea ruslende inn på scenen. Smilende, laidback og småpratsom var han åpenbart innspilt på å ta tingene på sparket, slik du kan når du har 50 års musisering i lag med verdens beste som grunnlag.
Og temmelig umiddelbart ble han tyngdepunktet i en halvannen time lang, godlynt og jam-aktig «hey, let’s play someting»-forestilling der mye tok form av 60-tallsekspresjonisme i jazzvalsetakt, enten det nå handlet om Coltrane-låter eller en spesialversjon av det som i sin tid var lille Håkons godnattsang, komponert av tjukke slekta.

Flue på veggen
Konserten – der «Nefertiti» (Wayne Shorter), «Eiderdown» (Steve Swallow), «Mr. P.C.» (John Coltrane) og «La Fiesta» (Corea) var blant låtene – ble først og fremst en anskuelsesundervisning i hvorfor «leke» og «spille» er samme ord på flere språk. Å sitte i salen føltes litt som å være flue på veggen i et rom der noe helt nytt og uprøvd foregikk – naturlig nok med vekslende hell målt mot gjengse krav til samspilthet, bandfølelse og fellesuttrykk, men til gjengjeld med en nerve, risikovilje og skapertrang som i all sin lekne utfoldelse formidlet en ganske uimotståelig glede og kjærlighet til den musikken som kalles jazz.
Kanskje har de tre skandinavene fortsatt et stykke igjen før de musiserer med Coreas enorme autoritet og like overveldende uanstrengthet – det er minst en generasjon mellom dem i alder – men autoritet er ikke alt, og at de er nær nok til å være gode lekekamerater i en kvartett etterlot konserten ingen tvil om.